Eikremsaken

18. September i fjor publiserte Resett en artikkel om et dobbeltdrap i Trondheim som involverte fire mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. To av dem ble drept og én alvorlig skadet. I artikkelen hadde de siterte de Øyvind Eikrem som er førateamanuensis ved Institutt for Sosialt Arbeid ved NTNU og er foreleser i psykologi for studentene ved instituttet. I artikkelen ble blant annet sitert på følgende:

Fremstillingen av hendelsen som bare en tragedie, er naiv. Her finnes en nødvendig kontekst å ta med i betraktningen; Norge lar en masse unge menn komme hit, man fremstiller mennene som hjelpeløse stakkarer, som små barn som trenger omsorg, og at man bare må behandle dem godt, så kommer det til å gå bra. Det er en litt sånn naiv Hakkebakkeskogen-mentalitet, løsrevet fra det vi vet om hvordan mennesker egentlig oppfører og endrer seg, sier Eikrem 

... 

– Et viktig poeng er her at en del av migrantene er vokst opp med krigslignende forhold. Mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet. Det er nok vanskelig for nordmenn å forstå at det er mulig å vokse opp slik, som gjerne er regelen her. Reaksjonsmønstre og forestillinger som kan være egnet for en kultur, kan lede til store problemer i en annen, slår førsteamanuensis Eikrem fast. 

...  

– Hele risikomomentet med disse unge mennenes tilpasning til Norge sterkt er tabubelagt. Det fremstår som nærmest unevnelig i den dannede offentligheten. Men det er ikke en urimelig forventning at yngre menn med oppvekst og bakgrunn fra krigssoner vil kunne involveres i groteske voldsepisoder, også etter ankomst til Norge. Jeg tror den offentlige samtalen om disse forholdene i Norge mangler realisme. Vi synes blottet for saklig bedømmelse av hva som er rimelig å forvente av adferd og konsekvenser. Selv om folk fra områder med krig og omfattende vold blir plassert i Norge, så løses ikke dermed alle de problemene de bærer med seg av seg selv, understreker Eikrem.

Særlig det øverste avsnittet vakte reaksjoner. Instituttleder Riina Kiik fikk en e-post fra professor Berit Berg der hun tok til orde for at uttalelsen burde få konsekvenser. Berg mente Eikrem hadde uttalt seg på en hoven og nedlatende måte; med dårlig eller ingen dekning fra fagkunnskapen; og at han bygget opp under fordommer mot en vanskeligstilt gruppe. 44 av studentene Eikrem underviser skrev også under på et opprop som kritiserer Eikrem for uttalelsen. I oppropet kritiseres Eikrem for å ha kommet med uttalelser som :"bygger opp under fordommer og holdninger som ikke er forenlige med sosialt arbeid - og rasisme, noe som også kommer til uttrykk i kommentarfeltet under artikkelen" Oppropet påpekte også at studenter med minoritetsbakgrunn følte seg krenket og og mente uttalelsene stemplet innvandrere som kriminelle; bidro til fremmedfrykt og diskriminering; som i sin tur får dem til å føle seg sårbare. Instituttlederen kalte ham kort tid etter dette inn til et møte der han fikk for sine uttalelser og for å ha satt instituttet i et dårlig lys. 

Eikrem på sin side mente han hadde godt faglig belegg for å si det han sa til Resett og at Berg og studentene tolket hans uttalelser på en urimelig måte når de beskyldte ham for å bygge opp under fordommer og rasisme. Han mente også det var utidig av instituttledelsen å refse ham, da han mente at hans uttalelser var godt innenfor grensene for akademisk frihet. Saken skapte liv og røre på instituttet, universitetet, i pressen, og sosiale medier. Eikrem fikk mye støtte fra andre akademikere og det ble trykket flere lederartikler i riksmediene som kritiserte NTNU og instituttet for dårlig vern om akademisk frihet. På motsatt siden av debatten sto blant annet allerede nevnte Berg, sosionomforeningen,og studentene bak oppropet. NTNU-rektor Bovim gikk etterhvert ut i pressen og innrømte at NTNU hadde behandlet saken dårlig og at prinsippet om akademisk frihet ikke var blitt godt nok ivaretatt. Debatten pågikk fortsatte i enda noen måneder før NTNU og instituttet innkalte til et møte bak lukkede dører for å forsøke å få saken ut av verden.Møtet ble en ganske amper affære og det kan virke som at partene fortsatt er like uenige. 

Dette er en interessant og sammensatt sak der det dukker opp flere momenter som går igjen i mange av dagens debatter om ytringsfrihet og rasisme. Derfor vil jeg nå gå igjennom noen av disse og gi min mening om hva som skjedde i denne saken. Det virker som at så godt som alle (inkludert Berg) mener at Eikrem fritt kan uttale seg til nettsteder som Resett, det overlates til den enkelte forsker å vurdere om de vil dette. Mange (f. eks.Berg) vil nok velge å ikke snakke med dem fordi de ser på det som uheldig å bidra til å gjøre dem mer respektable. Jeg mener det er riktig å la dette være noe den enkelte forsker vurderer.

Berg mener Eikrem uttaler seg hovent og nedlatende, og ja jeg ansporer også en viss nedlatenhet og arroganse i tonen og formuleringene hans.Jeg tviler på at meningsmotstanderne hans ville føle at deres holdninger blir gjengitt på en respektfull måte. Også i debatten i etterkant merker man at Eikrems vanlige debattone er av det skarpe slaget og at han har lite tålmodighet med motdebattanter han opplever som "følelsesstyrte". Dette er riktignok noe jeg mener Berg og andre bør ta med Eikrem og ikke involvere ledelsen for å lage en personalsak. I spørsmålet om hvorvidt Eikrem har faglig belegg for å si det han sier er det vanskelig for meg å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det kunne jo vært en interessant debatt å arrangere på NTNU eller Samfundet. Også her mener jeg Eikrem er i sin fulle rett til å uttale seg uten frykt fore represalier fra ledelsen ved universitetet. Berg og studentene kunne fint skrevet et tilsvar der de imøtegår Eikrems påstander i stedet for å klage til ledelsen om at uttalelsene gav dem følelsesmessig ubehag.

Når alt dette er sagt skal jeg innrømme at saken også gav meg en dårlig smak i munnen, for selv om jeg mener at de som reagerte brukte feil virkemidler ved å klage til ledelsen i stedet for å argumentere mot innholdet i Eikrems uttalelser skjønner jeg hvorfor de ble oppbrakt. Hvis leser nøye igjennom det Eikrem sa kan det oppsummeres slik: "Oppvekstmiljø (kultur) påvirker hvordan man utvikler seg med hensyn til adferdsmønster og tilbøyeligheter av ulike slag. Det å vokse opp i Afghanistan vil ha en slik påvirkning på mennesker at sannsynligheten for hendelser som det nevnte dobbeltdrapet blir noe høyere. Dette er noe vi i Norge ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet". Dette er en sterk uttalelse, første ledd er det vel få som vil motsi, men andre ledd er helt klart noe som virker intuitivt for enkelte men intuisjon er ikke nok for å påstå det. Eikrem mener å ha faglig belegg for å si det, Berg mener han ikke har det. Men uansett om Eikrem har rett også i siste påstand er ikke konklusjonen opplagt, og han trekker ingen konklusjon i uttalelsen. Man kan for eksempel trekke den konklusjonen at disse guttene har behov for oppfølging og hjelp på grunn av effekten deres oppvekst har hatt på dem og at de selvfølgelig burde få det. Men det faktum at uttalelsen kommer i en artikkel i Resett får nok de fleste til å tenke at Eikrem ikke slår alarm om at disse guttene sviktes av samfunnet på grunn av mangelfull oppfølging og tilrettelegging. I stedet tenker man vel konklusjonen som blir at Norge påtar seg urimelige risikoer ved å slippe inn unge gutter fra Afghanistan og at man ville sluttet med det om vi var ærlige om disse tingene. Eikrem gir selv ingen eksplisitt konklusjon, men man ser i resten av artikkelen og i kommentarene under at det hans uttalelser tas til inntekt for sistnevnte konklusjon.

Morsomt om overflødige ord

Jeg har alltid vært av det pedantiske slaget med tanke på temaet språk og legger mye arbeid i å uttykke meg riktig og konsist. Overflødige ord er lang fra min største kjepphest men likevel noe jeg prøver luke ut. Denne morsomme listen får virkelig frem hvor vanlig de er og hvilken enorm oppgave det ville vært om vi skulle prøve å luke ut alle. Jeg kan nesten garantere at alle som leser denne listen vil finne ut at de i alle fall er gjør noe feil.

Hva skyldes min spesielle forakt for FrP?

I de to siste valgene har mitt viktigste utgangspunkt for å bestemme meg for hvem jeg skal stemme på vært om partiet støtter eller deltar i en regjering der FrP deltar. Hvorfor er jeg så spesielt fiendtlig til dette ene partiet? Hvorfor er det ikke nok for meg å ikke stemme på dem? Jeg kommer nok aldri heller til å stemme på Høyre eller Senterpartiet men jeg mener ikke at de gjør et regjeringsalternativ uspiselig. Grunnene til dette går ned til et filosofisk nivå og spørsmål dreier det seg om verdier. Selv om FrP startet som et liberalistisk parti er det i dag svært lite som slår meg som liberalt ved partiet, i stedet mener jeg de fullt og helt har stupt ut i sumpen av reaksjonær populisme. Under følger noen betraktninger om mine filosofiske uenigheter med dem.

Etikk: Jeg ble først oppmerksom Frps annerledeshet på dette temaet under en debatt i Dagsnytt Atten for litt under ti år siden da Rolf Reikvam (SV) og Per Willy Amundsen (FrP) diskuterte spørsmålet om vi burde gi utenlandske statsborgere med permanent opphold i Norge stemmerett i stortingsvalg. Amundsens holdning var at det var ingen grunn til det uten tilsvarende motytelse fra utlendingenes opphavsland. Uten en avtale med f.eks. Japan om nordmenns valgdeltakelse i deres valg, ingen valgdeltakelse for japanere i Norge. Altså en fullstendig transaksjonell tankegang, noe for noe, ingen tanke om hva som er en rettferdig måte å ordne vårt samfunn. Rettferdighet handlet om hva man gir og hva man får tilbake. Dette var ikke siste gang jeg la merke til standpunkt av denne typen. I spørsmålet om utenlandske flagg på 17. mai reagerte folk med FrP-sympatier som regel med at det ikke var greit fordi "vi ikke dukker opp med norske flagg på nasjonaldagen i "deres land". Videre ble diskriminering mot muslimer og deres forsøk på å bygge skoler og moskeer forsvart med at det ikke var dårligere behandling enn det religiøse minoriteter må leve med i muslimske land. Med andre ord, rettigheter er noe man bytter til seg og ikke noe alle har som utgangspunkt for et best mulig samfunn. Dette er helt klart illiberalt, og det er avslørende at de først begynte å trykke de homofile til sine bryst da de innså at muslimene ikke hadde så opplyste holdninger til dem og at det kunne brukes som et argument for innvandringsmotstand. Dette røper etter min mening et fravær av tro på liberale verdier, at de dypest sett ikke tror på liberale samfunns interne logikk der verdiene etterhvert omfavnes også av nykommere. De setter nok gjerne pris på at de bor i et liberalt samfunn men har ikke tro på at disse verdiene kan opprettholde samfunnet.

Epistemologi: Jeg tror nok alle partier en og annen gang kan miste bakkekontakten og ta standpunkt som er dårlig begrunnet i fakta, men også her står FrP i en særstilling. Jeg tror det ligger i politikkens natur at det er en kløft mellom velgere og politikere fordi kunnskapsnivået er ulikt i de to gruppene. Politikere har bedre mulighet til å orientere seg om fakta og helhetsbilde og vil dermed på enkelte områder måtte høre på ekspertene og gi opp forestillinger som kanskje slår folk flest som intuitive. I neste omgang må de også ta på seg det tunge ansvaret å orientere sine velgere om hvordan det virkelig henger sammen. Med mindre det er snakk om FrP. I spørsmål etter spørsmål viser de forakt for kunnskap og forskning som ikke harmonerer med oppfatninger som deles blant deres medlemmer. Det mest påfallende eksempelet er selvfølgelig klimaspørsmålet der de lenge hadde et standpunkt som minnet litt om nynazistenes standpunkt til Holocaust. De klarer aldri helt å bestemme seg for om de mener det er oppspinn eller at det faktisk skjer/skjedde og at det ikke er noe i veien med det. Ut fra dette ubehagelige hjørnet går de på offensiven og bedriver dårlig tankelesning og farer med konspirasjonsteorier. Per Sandberg beskyldte for en tid siden miljøvernere for å være "øko-sosialister som kun har som mål å senke levestandarden så mye mulig". Også på økonomifronten viser de ofte forakt for kunnskap når de går inn for avvikling av bomringer og eiendomsskatt selv om disse viser seg å være blant de mest effektive tiltakene man har for å henholdsvis redusere biltrafikk og kreve inn skatt med minst mulig unndragelse. Deres holdning til oljepengebruk er et helt kapittel for seg. Apropos konspirasjonsteorier burde man ikke glemme hvordan Amundsen anklaget forrige regjering for "islamisering". En drøy måned senere ble han toppet av Siv Jensen som holdt en lengre tale om "snikislamisering" av landet. Christian Tybring-Gjedde går jevnlig enda lengre enn dette. De av oss som har vadet et stykke ut i disse farvannene kjente igjen tanker lånt fra Bat Ye'Ors Eurabiateori, Oriana Fallaci og et helt kobbel med mørkemenn ute på den kullsvarte høyresiden. Når det gjelder Amundsen og Jensen er jeg usikker på om de faktisk tror på disse teoriene eller bare er grenseløst kyniske, men det slår meg som mindre viktig da ingen av tolkningene reflekterer positivt på dem. Jeg er rimelig sikker på at Tybring-Gjedde oppriktig tror på det. 

Paul Krugman om handelskrig og forsyningskjeder

Når Paul Krugman er god er han virkelig god: en god kortfattet og lett forståelig gjennomgang av hvilke mekanismer som rører seg under en handelskrig

Viktor Orbàn er ingen illiberal demokrat

I alle fall ifølge en kronikk i NYT:

Unless this point is understood, Mr. Orban will continue the perfidious game he likes to play with international critics in particular: He does not mind being called “illiberal”; he relishes it. For liberalism is supposedly just a matter of subjective value choices: Liberals, he and his defenders will say, simply do not like his conservative family policies, his defense of strong nation-states inside the European Union and, most of all, his complete rejection of immigration. Of course, one can legitimately disagree about these issues in a democracy. But by focusing all attention on them, Mr. Orban has remade what should be a debate about democratic institutions into yet another culture war. (This is a strategy Trumpists are also discovering.) Once the conflict has been declared a matter of subjective values, it becomes easy to accuse the liberals of being the real illiberals. Even though they are supposed to be the defenders of diversity, they cannot tolerate an ethnic nationalist like Mr. Orban, who seeks to deviate from a supposed Western mainstream of multiculturalism.

Han er ingen demokrat i det hele tatt.

Christian Tybring-Gjedde holder høy klasse som vanlig

Christian Tybring-Gjedde sier at han, Sylvi Listhaug og FrP vil fortsette å jobbe for Norge og han ikke vet hvem eller hva Knut Arild Harede jobber for.

Oppsummering av den store Listhaugdagen

Listhaug føler seg som offer for en heksejakt og mener stortinget er blitt en barnehage. Hun har heller ikke tillit til stortinnget. Hun har hatt en dårlig dårlig dag, jeg skjønner det og tolker det som jeg ville tolket et barn som sier "du har ikke tillit til meg? vel jeg har ikke tillit til deg heller!"

Videre føler hun seg kneblet, at ytringsfriheten hennes er angrepet. Nei, ytringsfriheten har hun fordi hun gjerne må si det hun vil uten å forfølges av rettsvesenet. Men hun kan ikke kreve å å få si hva hun vil og beholde stortingets tillit og dermed jobben.

Dagbladet tok henne på kornet:

For Listhaug er det et sentralt poeng at hun på ingen måte vil forandre seg selv. Tvert imot avga hun et løfte om å fortsette som før, og pakket det inn i store ord om ytringsfrihet. Sylvi Listhaug er en typisk representant for en hovedstrømning i det populistiske høyres forestillingsverden. Selv kan disse menneskene gjerne bruke svært sterke ord og harde karakteristikker. Om de rammes av kritikk, stemples det som angrep på ytringsfriheten og de trer inn i offerrollen. De er politiske pyromaner som gir brannvesenet skylda for flammene.

 Den første delen av avsnittet over er verdt å dvele litt ved. Listhaug var aldri en effektiv statsråd

Det forholdet som bør være mellom regjeringen og Stortinget i den norske parlamentarismen, har Listhaug aldri hatt.

Hun har oppført seg som om hun har vært i opposisjon, ikke som en statsråd.

Jeg tviler ikke på at Listhaug er en stemmesanker som regjeringen sårt trengte i siste valgkamp. Men å drive med utspillpolitikk og konstant valgkamp vil gå ut over din evne til å være statsråd (bare spør Øystein Djupedal). Når hun nå går over til stortinget blir spørsmålet om det er opposisjonen eller regjeringen hun belaster mest mest med sine utspill.

Tvert imot har Listhaug med den enøydes sterke overbevisning og smale perspektiv lovet at hun vil være enda mer seg selv. Det innebærer at den illojalitet hun viste som statsråd, vil bli videreført i hennes nye tilværelse på Stortinget.

Til sist må jeg si at Erna Solberg ikke kan ha hatt mange verre dager i politikken enn denne. DNs Alstadheim kaller hennes opptreden for et lavmål når hun langer ut mot opposisjonen for deres ufine retorikk som om hun ikke har sittet i regjering med Listhaug i over fire år.

Christian Tybring-Gjedde fortsatt et av de verste menneskene i rikspolitikken

Hvordan man bør imøtegå Trump (og Listhaug?)

Luigi Zingales er en italiensk økonomiprofessor som for tiden jobber ved University of Chicago. Han kan plasseres et sted rundt sentrum-høyre i politikken. Han var en av de få som tok Donald Trump alvorlig som politisk aktør så tidlig som i 2012. Han advarte om at Trump ville være en katastrofe for det Republikanske parti og for landet og at skaden kunne bli langvarig.

...The only thing more frightening than Trump’s running for president would be Trump’s getting elected president. From a party perspective, while losing an election is bad, winning one with the wrong candidate for the party and for the country is worse. I know something about this: I come from Italy, a country that has elected as prime minister the Trumplike Silvio Berlusconi.
Trump and Berlusconi are remarkably alike. They are both billionaire businessmen who claim that the government should be run like a business. They are both gifted salesmen, able to appeal to the emotions of their fellow citizens. They are both obsessed with their looks, with their hair (or what remains of it), and with sexy women. Their gross manners make them popular, perhaps because people think that if these guys could become billionaires, anyone could. Most important is that both Trump and Berlusconi made their initial fortunes in real estate, an industry where connections and corruption often matter as much as, or more than, talent and hard work. Indeed, while both pretend to stand for free markets, what they really believe in is what most of us would label crony capitalism.
Berlusconi’s policies have been devastating to Italy. He has been prime minister for eight of the last ten years, during which time the Italian per-capita GDP has dropped 4 percent, the debt-to-GDP ratio has increased from 109 percent to 120 percent, and taxes have increased from 41.2 percent to 43.4 percent. Italy’s score in the Heritage Foundation’s Index of Economic Freedom has dropped from 63 to 60.3, and in the World Economic Forum Index of Competitiveness from 4.9 to 4.37.
Berlusconi’s tenure has also been devastating for free-market ideas, which now are identified with corruption [min uthevelse]How can such a pro-business prime minister wreak havoc on the economy and on the idea of free markets? Because “pro-business” doesn’t necessarily mean “pro-market.” While the two agendas sometimes coincide—as in the case of protecting property rights—they’re often at odds. Market competition threatens established firms, which often use their political muscle to restrict new entries into their industry, strengthening their positions but putting customers at a disadvantage. A pro-market strategy, by contrast, aims to encourage the best business conditions for everyone. That’s in fact the opposite of what a real-estate tycoon wants: to keep competitors out and enhance the value of his own properties. By capturing (or more precisely, purchasing) the free-market flag in the same way one might acquire a business brand, Berlusconi likely has destroyed the appeal of the free-market ideal in Italy for a generation.

Man ser allerede veldig klare tegn til at Trump vil oppføre seg på samme måte. Hva er så beste måte å kjempe mot ham på. Zingales har en interessant tanke som ved første øyekast ikke virket opplagt.

The Italian experience provides a blueprint for how to defeat Mr. Trump. Only two men in Italy have won an electoral competition against Mr. Berlusconi: Romano Prodi and the current prime minister, Matteo Renzi (albeit only in a 2014 European election). Both of them treated Mr. Berlusconi as an ordinary opponent. They focused on the issues, not on his character. In different ways, both of them are seen as outsiders, not as members of what in Italy is defined as the political caste.

Jeg tror dette er riktig fremgangsmåte. Selv om det er fristende å hisse seg opp bare rope høyt om hvor totalt uspiselig denne personen er, tror jeg det er mer å vinne på å rolig ta for seg konkrete standpunkt og kle av dem i tur og orden. Disse personene har vist at de er mestere i å spille på følelser og hvis det er det kampen handler om kommer de til å vinne.

Tidenes mest løgnaktige graf

Gammel men morsom sak som understreker hvorfor man aldri bør lese Wall Street Journals lederartikler.