Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav. 

Mørkets hjerte

Adam Hochschild, som har skrevet den særdeles rystende men lesverdige boka King Leopold's Ghost, har nettopp rapportert fra Kongo for New York Review of Books, og det er alt annet enn lystig lesning: 

Four problems, above all, drive Congo's unrelenting bloodshed. One is long-standing antagonism between certain ethnic groups. A second is the 1994 Rwandan genocide and the two million or so people who flowed across Congo's porous border in its aftermath: Hutu killers, innocent Hutu who feared retribution, and a mainly Tutsi army in pursuit, bent on vengeance. The third is a vast wealth in natural resources—gold, tungsten, diamonds, coltan (a key ingredient of computer chips), copper, and more—that gives ethnic warlords and their backers, especially Rwanda and Uganda, an additional incentive to fight. And, finally, this is the largest nation on earth—more than 65 million people in an area roughly as big as the United States east of the Mississippi—that has hardly any functioning national government. After Laurent Kabila was assassinated in 2001, his son Joseph took power in Kinshasa, and won an election in 2006, but his corrupt and disorganized regime provides few services, especially in the more distant parts of the country, such as Goma, which is more than one thousand miles east of the capital.

Evidence of the nation's riches is everywhere. Battered Soviet-era Antonov cargo planes continually descend into Goma airport filled with tin ore from a big mine at Walikale, in the interior, now controlled by Congolese army officers. On a country road, a truckload of timber, stacked high, passes by, heading out of the rain forest toward the Ugandan border. And then one day in Goma, while I am walking with Anneke, Ida, and another foreigner, a man approaches and asks: Would we like to buy some uranium?

He is perhaps forty, with expensive-looking walking shoes. He claims to have had clients from South Africa, Europe, and Saudi Arabia. The uranium has been tested with Geiger counters, and it's de bonne qualité! And safely packed: two kilos inside each seventeen-kilo radiation-proof container. The price? $1.5 million per container. But this is negotiable....

Kongo er kanskje det grelleste eksemplet (blant mange) på hvor lavt mennesker etter hvert synker når trygghet uteblir og store penger kan tjenes på å bidra til kaoset.

Les gjerne hele artikkelen