Fremstillingen av hendelsen som bare en tragedie, er naiv. Her finnes en nødvendig kontekst å ta med i betraktningen; Norge lar en masse unge menn komme hit, man fremstiller mennene som hjelpeløse stakkarer, som små barn som trenger omsorg, og at man bare må behandle dem godt, så kommer det til å gå bra. Det er en litt sånn naiv Hakkebakkeskogen-mentalitet, løsrevet fra det vi vet om hvordan mennesker egentlig oppfører og endrer seg, sier Eikrem
...
– Et viktig poeng er her at en del av migrantene er vokst opp med krigslignende forhold. Mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet. Det er nok vanskelig for nordmenn å forstå at det er mulig å vokse opp slik, som gjerne er regelen her. Reaksjonsmønstre og forestillinger som kan være egnet for en kultur, kan lede til store problemer i en annen, slår førsteamanuensis Eikrem fast.
...
– Hele risikomomentet med disse unge mennenes tilpasning til Norge sterkt er tabubelagt. Det fremstår som nærmest unevnelig i den dannede offentligheten. Men det er ikke en urimelig forventning at yngre menn med oppvekst og bakgrunn fra krigssoner vil kunne involveres i groteske voldsepisoder, også etter ankomst til Norge. Jeg tror den offentlige samtalen om disse forholdene i Norge mangler realisme. Vi synes blottet for saklig bedømmelse av hva som er rimelig å forvente av adferd og konsekvenser. Selv om folk fra områder med krig og omfattende vold blir plassert i Norge, så løses ikke dermed alle de problemene de bærer med seg av seg selv, understreker Eikrem.Særlig det øverste avsnittet vakte reaksjoner. Instituttleder Riina Kiik fikk en e-post fra professor Berit Berg der hun tok til orde for at uttalelsen burde få konsekvenser. Berg mente Eikrem hadde uttalt seg på en hoven og nedlatende måte; med dårlig eller ingen dekning fra fagkunnskapen; og at han bygget opp under fordommer mot en vanskeligstilt gruppe. 44 av studentene Eikrem underviser skrev også under på et opprop som kritiserer Eikrem for uttalelsen. I oppropet kritiseres Eikrem for å ha kommet med uttalelser som :"bygger opp under fordommer og holdninger som ikke er forenlige med sosialt arbeid - og rasisme, noe som også kommer til uttrykk i kommentarfeltet under artikkelen" Oppropet påpekte også at studenter med minoritetsbakgrunn følte seg krenket og og mente uttalelsene stemplet innvandrere som kriminelle; bidro til fremmedfrykt og diskriminering; som i sin tur får dem til å føle seg sårbare. Instituttlederen kalte ham kort tid etter dette inn til et møte der han fikk for sine uttalelser og for å ha satt instituttet i et dårlig lys.
Eikrem på sin side mente han hadde godt faglig belegg for å si det han sa til Resett og at Berg og studentene tolket hans uttalelser på en urimelig måte når de beskyldte ham for å bygge opp under fordommer og rasisme. Han mente også det var utidig av instituttledelsen å refse ham, da han mente at hans uttalelser var godt innenfor grensene for akademisk frihet. Saken skapte liv og røre på instituttet, universitetet, i pressen, og sosiale medier. Eikrem fikk mye støtte fra andre akademikere og det ble trykket flere lederartikler i riksmediene som kritiserte NTNU og instituttet for dårlig vern om akademisk frihet. På motsatt siden av debatten sto blant annet allerede nevnte Berg, sosionomforeningen,og studentene bak oppropet. NTNU-rektor Bovim gikk etterhvert ut i pressen og innrømte at NTNU hadde behandlet saken dårlig og at prinsippet om akademisk frihet ikke var blitt godt nok ivaretatt. Debatten pågikk fortsatte i enda noen måneder før NTNU og instituttet innkalte til et møte bak lukkede dører for å forsøke å få saken ut av verden.Møtet ble en ganske amper affære og det kan virke som at partene fortsatt er like uenige.
Dette er en interessant og sammensatt sak der det dukker opp flere momenter som går igjen i mange av dagens debatter om ytringsfrihet og rasisme. Derfor vil jeg nå gå igjennom noen av disse og gi min mening om hva som skjedde i denne saken. Det virker som at så godt som alle (inkludert Berg) mener at Eikrem fritt kan uttale seg til nettsteder som Resett, det overlates til den enkelte forsker å vurdere om de vil dette. Mange (f. eks.Berg) vil nok velge å ikke snakke med dem fordi de ser på det som uheldig å bidra til å gjøre dem mer respektable. Jeg mener det er riktig å la dette være noe den enkelte forsker vurderer.
Berg mener Eikrem uttaler seg hovent og nedlatende, og ja jeg ansporer også en viss nedlatenhet og arroganse i tonen og formuleringene hans.Jeg tviler på at meningsmotstanderne hans ville føle at deres holdninger blir gjengitt på en respektfull måte. Også i debatten i etterkant merker man at Eikrems vanlige debattone er av det skarpe slaget og at han har lite tålmodighet med motdebattanter han opplever som "følelsesstyrte". Dette er riktignok noe jeg mener Berg og andre bør ta med Eikrem og ikke involvere ledelsen for å lage en personalsak. I spørsmålet om hvorvidt Eikrem har faglig belegg for å si det han sier er det vanskelig for meg å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det kunne jo vært en interessant debatt å arrangere på NTNU eller Samfundet. Også her mener jeg Eikrem er i sin fulle rett til å uttale seg uten frykt fore represalier fra ledelsen ved universitetet. Berg og studentene kunne fint skrevet et tilsvar der de imøtegår Eikrems påstander i stedet for å klage til ledelsen om at uttalelsene gav dem følelsesmessig ubehag.
Når alt dette er sagt skal jeg innrømme at saken også gav meg en dårlig smak i munnen, for selv om jeg mener at de som reagerte brukte feil virkemidler ved å klage til ledelsen i stedet for å argumentere mot innholdet i Eikrems uttalelser skjønner jeg hvorfor de ble oppbrakt. Hvis leser nøye igjennom det Eikrem sa kan det oppsummeres slik: "Oppvekstmiljø (kultur) påvirker hvordan man utvikler seg med hensyn til adferdsmønster og tilbøyeligheter av ulike slag. Det å vokse opp i Afghanistan vil ha en slik påvirkning på mennesker at sannsynligheten for hendelser som det nevnte dobbeltdrapet blir noe høyere. Dette er noe vi i Norge ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet". Dette er en sterk uttalelse, første ledd er det vel få som vil motsi, men andre ledd er helt klart noe som virker intuitivt for enkelte men intuisjon er ikke nok for å påstå det. Eikrem mener å ha faglig belegg for å si det, Berg mener han ikke har det. Men uansett om Eikrem har rett også i siste påstand er ikke konklusjonen opplagt, og han trekker ingen konklusjon i uttalelsen. Man kan for eksempel trekke den konklusjonen at disse guttene har behov for oppfølging og hjelp på grunn av effekten deres oppvekst har hatt på dem og at de selvfølgelig burde få det. Men det faktum at uttalelsen kommer i en artikkel i Resett får nok de fleste til å tenke at Eikrem ikke slår alarm om at disse guttene sviktes av samfunnet på grunn av mangelfull oppfølging og tilrettelegging. I stedet tenker man vel konklusjonen som blir at Norge påtar seg urimelige risikoer ved å slippe inn unge gutter fra Afghanistan og at man ville sluttet med det om vi var ærlige om disse tingene. Eikrem gir selv ingen eksplisitt konklusjon, men man ser i resten av artikkelen og i kommentarene under at det hans uttalelser tas til inntekt for sistnevnte konklusjon.
