Mustafa Barghouthi er ikke optimistisk

Den velkjente politikeren og sekularisten Mustafa Barghouthi er en man bør høre på

I am increasingly convinced that if Obama fails to speak out now, it will doom the two-state solution forever. Further fiddling in Washington -- after eight years of it -- will consign Jerusalem, the West Bank and the two-state solution to an Israeli expansionism that will overwhelm the ability of cartographers to concoct a viable Palestinian state

Noe av bakteppet for dette er nyheten om at Israel har godkjent ny bosetting på vestbredden like før USA-besøket. Man får nesten inntrykk av at tostatsløsning ikke er så viktig for denne israelske regjeringen, go figure.

Amerikanere og deres anstrengte forhold til banker

Noe som har fascinert meg lenge er at jo lenger ut på den hyperkapitalistiske høyresiden du ser, jo mer skeptiske (i noen tilfeller direkte fiendtlige) er folk til bank- og kredittvesen. Du ser disse mange steder på nettet (til og med på Dagens Næringslivs debattfora) og særlig på andre siden av Atlanteren. Dette er sikkert et tema jeg vil komme innom flere ganger så i første omgang kan dere lese historiker Simon Schama i FT som tar for seg røttene til denne brokete bevegelsen.

Whether his [Jackson] bankophobia was the cause of his re-election in 1832 is open to debate but there is no doubt that in his mistrust of paper currency and his almost paranoid suspicion of the Bank’s monopoly of issue, Jackson tapped into a pulsing vein of American insecurity about the moral character of money.

Kontroversen om pengenes karakter skrev seg tilbake til en skillelinje som var like gammel som republikken. På den ene siden sto Alexander Hamilton som ville bygge republikken på kapital og industri, noe som forutsatte bankvesen og finansmarkeder. På den andre siden var Thomas Jefferson som så for seg en republik av likeverdige friholdende bønder, han var skeptisk til kapital og makten som fulgte med, og var derfor redd for at demokratiet ville forvitre i et industrisamfunn der pengene ble "abstrakte".

Like Jefferson, who in almost every other respect was a more sophisticated mind, Jackson came to believe paper money at best an unreliable creature of financial whim (those depending on it never sure how much it might be discounted), and at worst the choice tool of a conspiracy to enslave through debt. Silver coin had circulated through the country both before and after independence, and Jackson, as authentically populist as his campaign advertising, preferred, for transactions, something on which one could bite.

(...)

Paper encouraged speculation; speculation enslaved citizens to the bank monopolists, and those who got hurt were “the bone and sinew” of the country, “men who love liberty and desire nothing but equal rights and equal laws”, “the agricultural, mechanical and labouring classes of society”. The stranglehold exercised by a central bank, which could make “money plenty or scarce at its pleasure”, was a “despotic sway” that made American liberties, well, not worth the paper they were printed on. The Bank of the United States was dead but woe betide the US should ever a successor arise again, as the agency through which “the monied interest” could tyrannise the honest majority!

Den dag i dag høres ekkoene fra dette på nettet og i Ron Pauls tilhengerskare. Den drar på en i utgangspunktet sympatisk ur-amerikansk maktskepsis og pionerånd som desverre også kan få absurde konspiratoriske utslag. 

Ukonvensjonell pengepolitikk

Willem Buiter i Finacial Times kommer med en nyttig begrepsoppklaring:

Quantitative easing is an increase in the size of the balance sheet of the central bank through an increase it is monetary liabilities (base money), holding constant the composition of its assets. Asset composition can be defined as the proportional shares of the different financial instruments held by the central bank in the total value of its assets. An almost equivalent definition would be that quantitative easing is an increase in the size of the balance sheet of the central bank through an increase in its monetary liabilities that holds constant the (average) liquidity and riskiness of its asset portfolio.

Qualitative easing is a shift in the composition of the assets of the central bank towards less liquid and riskier assets, holding constant the size of the balance sheet (and the official policy rate and the rest of the list of usual suspects). The less liquid and more risky assets can be private securities as well as sovereign or sovereign-guaranteed instruments. All forms of risk, including credit risk (default risk) are included.

Greit å få med seg for de som vil henge med.

Hva nå Sri Lanka?

Kevin Drum stiller et viktig spørsmål: 

And now the hardest part: can the Sinhalese majority bring itself to treat the defeated Tamil minority charitably after a quarter century of brutal war and nearly 100,000 deaths? Stay tuned.

Opprør som dette har en lei tendens til å blusse opp igjen, vi venter i spenning.

Journalistenes politiske synspunkter er ikke problemet

Ikke det største problemet i alle fall

Men hvis det ikke er signifikant ubalanse i medienes dekning, hvorfor fortsetter folk å se den?

Det skyldes ifølge David Nicolas Hopmann tre ting:

- For det første at folk har en tendens til å overvurdere forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. For det andre viser forskning at folk har en tendens til å legge mer merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. For det tredje har de fleste mennesker en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv - det man kaller tredjepersons-effekten, sier Hopmann

Det jeg lenge har sett på som det største problemet er medienes populisme og hang til å tekkes sine leseres behov for å få høre det de vil høre.

Meningers mot

Det er opplest og vedtatt at det er en vanskelig og utakknemlig jobb å være den som må "si det som det er", og "sette ord på det folk flest tenker", dette hører vi til stadighet. Gjør du dette blir du "tidd ned med klamme sabler" (eller noe i den duren).  Den "politisk korrekte" kultureliten vil ikke ta tak i de ubehagelige sannhetene du har avdekket. De reagerer refleksmessig med fordømmelse mot alle som prøver å ta fra dem deres kjære høytsvevende ønskedrømmer om flerkultur, "det nye utvidede vi" og kumbaya... Ører og øyne lukkes med en gang noen sier noe om brune mennesker som ikke er udelt positivt, man vil ikke ta inn over seg at Oslo i 2029 vil ha flertall av ikke-vestlige innvandrere, at de fleste voldtektene her i landet begås av utlendinger, at vi oversvømmes av destruktiv fremmed ukultur. Disse "sannhetene" er for ubehagelige for kultureliten så de lyver for seg selv og andre. Dette er en noe spissformulert versjon av det jeg tar for å være gjennomgangstonen i det jeg tidligere har omtalt som Idiot-Norge, en gruppe som klarer det kunststyket å være selvtilfreds, selvhøytidelig og selvmedlidende på én gang.

Men Idiot-Norges motstandere, la oss kalle dem "Skrive- og Skravle-Norge", opptrer ofte like dårlig. Altfor ofte imøtegås påstander som de jeg har nevnt over, ikke med fakta og forsøk på perspektivsetting, men med mistenkeliggjøring av motdebattanten. Det typiske mønsteret går omtrent slik:

Idiot-Norge: all innvandringen kommer til å talibanisere Norge

Skrive- og Skravle-Norge: fy skam deg! nå sprer du bare stygge fordommer mot muslimer og brune mennesker! Innvandring er en berikelse, basta! og det fargerike fellesskapet kommer til å bli kjempeflott. 

Jeg regner med dere ser problemet (trykk link hvis ikke), Skrive- og Skravle-Norge forutsetter i premisset sitt (uten å underbygge det) at Idiot-Norge tar feil, og utleder videre at dette kommer til å bli flott. Skrive- og Skravle-Norge er også så sikker i sin sak at det blir omtrent umulig å tro at Idiot-Norge alvorlig kan mene det som blir sagt. Det er nok heller slik at de bare ikke liker å se brune mennesker/muslimer og griper til ethvert argument de finner.  

Dette er i korte trekk grunnen til at integreringsdebatten er den minst vellykkede deabtten man har i Norge, ingen av sidene er villig til å høre hva motparten sier og de debatterer omtrent aldri de samme spørsmålene. Idiot-Norge leser aviser og liker ikke det de ser, de får med seg en og annen statisktikk og danner seg da et bilde av et rike som står for fall (regner med det er et element av "confirmation bias" her). Skrive- og Skravle-Norge kjenner til mer av statistikken og har kanskje et bredere perspektiv med kunnskap om nyanser. Men de evner overhodet ikke å bruke den kunnskapen til å bekjempe de forestillingene som dominerer i Idiot-Norge, de er for opptatte med å hyle om kjetteri, fordommer og rasisme til å komme med saklige motargumenter til idiotenes virkelighetsfremstilling. Det som savnes her er nyanser og empati, folk er forskjellige men langt fra alle mennesker synes mangfold er spennende og berikende, videre er det fornærmende å si til folk at de burde skamme seg hvis de ikke mener innvandring er et udelt gode. Jeg vet selv godt at innvandring er ikke et udelt gode, det fører med seg en drøss av utfordringer (som jeg i tiden fremover vil ta for meg), og det skaper bare bitterhet om man prøver å benekte disse samtidig som man prøver å gi skyldfølelse til de som legger merke til dem. 

Selv har jeg konstatert en ting, selv i de verste finanskrisetider like etter jul, med makroøkonomisk debatt som etter mitt syn lå dypt dene i sumpen, ble jeg ikke halvparten så deprimert som jeg blir når jeg dypper tåen uti norsk integreringsdebatt. 

A place with wide lawns

and narrow minds* :)

*jeg tror forsåvidt ikke at sinnene er særlig bredere andre steder, så plenene er vel noe å sette pris på. Gratulerer med dagen alle sammen 

Delte meninger om jordens form

Jeg er rimelig sikker på at jeg vil bruke denne overskriften ganske ofte for å kritisere mediedekning av ulike ting. Men ikke denne gangen.

Han fortalte meg at han er med i en ungdomsgruppe, og at den møtte imamen. De diskuterte sannheten, og imamen advarte dem mot skolens lære:

– Det dere lærer på skolen, er ikke alltid sant og riktig. For eksempel, lærer skolen dere at jorden er rund som et egg, mens dette ikke er riktig. For jorden er flat!

 Jeg tror ikke dette er spesielt vanlig, men jeg ønsker uansett dette velkommen, en imam som går såpass over styr undergraver barnas religiøsitet mer enn hundre Richard Dawkins.

Fryktens by

En av de beste artiklene jeg har lest på en stund er denne i Vanity Fair, om et fengselsfotballag som ble fengselsgjeng og til slutt byens mektigste mafia.

In the background was a crime rate in São Paulo that was among the highest in the world, and the fact that even as the city was remaking itself into a center of global business it was being transformed into an archipelago of innumerable little fortresses where a large population of the fortunate lived and worked in near-total isolation from the poor. The two transformations were related. It was not only that the poor were being abandoned by government but that the very need for government was being questioned by the elites. Armored cars, private guards, helicopters, and business jets. Walls and high-voltage fences. Cheap labor, filthy rivers, and private schools. Tax evasion. Yes, and the fullness of long-distance communication. Within the limits of comfort, global capital seemed to be seeking places where laws were almost a charade, and in São Paulo it was demonstrating that the connection that mattered was neither to the street nor to the state. For better or worse the pattern was driven by trends larger than Brazil. For better or worse national policies were helpless to stop it. No insight was required to understand that crime was a symptom of poverty and alienation. But these were problems that government programs could barely address, let alone solve, and so, predictably, in the 1990s, authorities in São Paulo started cracking down and getting tough on crime. Fading states are not without power. Arrests and convictions soared, and sentences grew longer. It was a popular policy in São Paulo, where people assumed that their streets would grow safer, as if crime were a finite problem, and violence was a predilection of some certain percentage of the population.

les gjerne hele greia.

Arbeidslyst, kom treng deg på

her skal du motstand få!

Madoff

PBS Frontline har en dokumentar om Bernie Madoff.

To umiddelbare observasjoner, (i) vanligvis er slike moralske katastrofer resultat av en gradvis utglidning, så var tydeligvis ikke tilfelle med Madoff, pill råtten fra starten.

(ii) Jeg har lagt merke til et mønster, folk som driver pyramidespill blir "eitrande forbanna" når de får forespørsler om innsikt i driften og/eller forespørsler om uttak av innskudd (eks. Enron, TA-invest, Madoff, T5PC). Jeg aner en investeringsstrategi, 1) invester penger i ulike fond og selskaper, 2)vær en "vitebegjærlig" aksjonær 3) hvis ledelsen virker særlig irritabel, selg deg ut og ta en hard short-posisjon. 

Ok, dette er ikke akkurat genialt, og jeg har ingen tro på at jeg er den eneste som har fått denne ideen. Kan det være at omtrent alle toppledere er jævlig irritable og at irritabilitet ikke er en indikator på noe som helst.

Vad tycks? 

Ny "beinhard" fotballiga

Og da snakker jeg faktisk ikke om spillerne og deres strabaser, men snarere om publikum.

Får si først som sist at jeg er heller skeptisk til konseptet, av to grunner. (i) Jeg har selv aldri bedømt iderettens underholdningsverdi etter "underlivsfølelse", og jeg har vanskelig for å tro at damefotball vil ha noe å vinne på å konkurrere på slike "attributter", all den tid man enkelt kan skaffe seg SKIKKELIG PORNO. (ii) En kamp skal vel sikkert vare i en drøy time, fins det virkelig så mange som har interesse av å sitte i ro (med uforløst ereksjon) en drøy time sammen med andre menn (jeg regner ikke med det blir altfor mange kvnner), vel kanskje hvis tribunene utstyres slik (merk pute, den skal ikke under for å si det sånn):

                 

 

Makasa (MacArthur)

Interessant radioprogram på BBC med den uforlignelige Japan-kjenneren, verdensborgeren, forfatteren (og rett og slett legendariske legenden) Ian Buruma om Japan like etter krigen. 

Idiot-Norge?

Snart utgis en bok i USA med tittelen Idiot America: How Stupidity Became a Virtue in the Land of the Free. Forfatteren beskriver fenomenet på følgende måte: 

The rise of Idiot America, though, is essentially a war on expertise. It's not so much antimodernism or the distrust of the intellectual elites that Richard Hofstadter teased out of the national DNA, although both of these things are part of it. The rise of Idiot America today reflects — for profit, mainly, but also and more cynically, for political advantage and in the pursuit of power — the breakdown of the consensus that the pursuit of knowledge is a good. It also represents the ascendancy of the notion that the people we should trust the least are the people who know the best what they're talking about. In the new media age, everybody is a historian, or a scientist, or a preacher, or a sage. And if everyone is an expert, then nobody is, and the worst thing you can be in a society where everybody is an expert is, well, an actual expert.

This is how Idiot America engages itself. It decides, en masse, with a million keystrokes and clicks of the remote control, that because there are two sides to every question, they both must be right, or at least not wrong. And the words of an obscure biologist carry no more weight on the subject of biology than do the thunderations of some turkeyneck preacher out of Christ's Own Parking Structure in DeLand, Florida. Less weight, in fact, because our scientist is an "expert" and therefore, an "elitist." Nobody buys his books. Nobody puts him on cable. He's brilliant, surely, but no different from the rest of us, poor fool.

Jeg pleide å riste litt nedlatende på hodet av de tåpelige tingene jeg så og hørte på amerikanske nyhetskanaler når de gav rikelig med oppmerksomhet til alskens kreasjonister, klimaskeptikere, vaksinemotstandere, tilbudssideøkonomer, kvakksalvere, "truthers", prester osv. Vel, etter valget sist november begynte jeg å dreie oppmerksomheten hjemover igjen og det første jeg tenkte på var et sitat fra Yogi Berra: "This is like deja vu all over again". Hva har man snakket om i det siste? Snåsamann og snikislamisering, og det later til at de fleste føler seg topp kvalifisert til å synse i vei om dette, faktisk virker det som at skråsikkeheten er negativt korrellert med refleksjonsevnen. Dette føyde seg inn i et møster man har sett en stund, fra Märtha Louises engleskole via Saera Khans spåkjerring til Olav Gunnar Ballos blodstoppende trylleformel. Det hersker en nedslående uvitenhet om grunnleggende vitenskapelige standarder og for ganske mange er slik uvitenhet blitt nesten for en dyd å regne. Folk tror de vet det meste om innvandring fordi de leser aviser, man tror man kan komme med dype innsikter om medisin og fysiologi fordi de har hørt anekdoter om urter og varme hender. Og når du innvender at synspunktene og påstandene deres ikke henger på greip og enklt kan tilbakevises, blir du kalt trangsynt og elitistisk, og du får høre at du har noe å lære om å ha et åpent sinn (se denne vidoen).   

Dette er skuffende men ikke særlig overraskende, en interessant artikkel jeg fant her forklarer at mennesket har en iboende tendens som trekker i denne retningen. Hovedkonklusjonene kan oppsummeres slik: 

• People tend to overestimate their own smarts.
• Stupid people tend to overestimate their smarts more than the truly smart do.
• Smart people tend to assume that everyone else is as smart as they are; they honestly can't understand why dumber people just don't "get it", because it doesn't occur to them that those people actually are dumb.
• Stupid people, in contrast, tend to not only regard themselves as smarter than everyone else, they tend to regard truly smart people as especially stupid. This holds true even when these people are shown empirical proof that they are less competent than those they deride.

Slik er mennesket desverre, men det ville vært flott om landets aviser, politikere og utdanninssystem hadde gjort en større innsats for å motvirke denne typen utglidning i stedet for å henfalle til den populistiske "delte meninger om jordens form" diskursen. Det er mildt sagt et forbedringspotensial her i Norge også.

Friskt ord

En del av dere har fått e-post fra meg om Fritt Ord-stiftelsens mye omtalte tildeling av fritt ord-prisen til filosof Nina Karin Monsen. Jeg håper leserne allerede har fått med seg at jeg ikke var overvettes begeistret for synspunktene (og særlig argumentasjonen) til årets vinner (jeg ville foretrukket Sigurd Skirbekk, Egil A. Wyller eller Steinar Lem), likefullt syntes jeg tildelingen var, interessant og "forfriskende" på sin måte.

Vel, nå har en blogger kalt Dodofuglen (jeg mistenker det har med hedensk materialistisk utviklingslære å gjøre) lagt ut en anmodning om nominasjoner til prisen "friskt ord". Fra åpningsposten: 

Vi har den ubetingede glede av å ønske velkommen til Friskt ords sider på det mye omtalte internettet.

Friskt ord er innstiftet for å fremme det friske ordskfte. Vårt fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere det høylytte, det usaklige, det fjollete, det absurde, det merkverdige, det markskrikerske og det knekkebrødsprø i det offentlige ordskiftet.

Friskt ord ønsker å verne om mangfoldet i norsk debatt. Vi vil gjøre det ved å fremheve særegne røster som beriker den offentlige samtalen på måter som stemmer overens med et eller flere av kriteriene beskrevet over.

Vi vil oppfylle dette formålet på to måter. Dels ved å videreformidle særlig friske bidrag til norsk debatt, dels gjennom utdelingen av FRISKT ORDS PRIS, som vil tildeles kandidater i våre øyne har levert særlig fortjenestefulle bidrag til forfriskningen av norsk debatt.

Det er ikke et kriterium for å få prisen at vi slutter oss til kandidatens meninger. Men det er heller ikke slik at prisen primært tildeles de som har levert de mest ufyselige utsagnene. Det er ikke en pris for politisk ukorrekthet. Man må først og fremst fremme sine meninger på en frisk måte, være seg om disse meningene er sympatiske eller stein hakke sprø.

For å holde temperaturen oppe, vil vi dele ut prisen månedlig. Vi oppfordrer våre lesere om å presentere forslag til kandidater. Ta del allerede nå og foreslå kandidater til Friskt ords pris for mai 09.

Jeg har selv kommet med noen forslag, og jeg regner med at ytterligere nominasjoner mottas med glede.

Formålsparagraf

Korrektivets formål er, som tittelen antyder, å korrigere feilinformasjon og slappe, uredelige eller usaklige virkelighetsfremstillinger og argumentasjonen disse er ment å understøtte.

Her skal ingenting være hellig, de eneste jeg vil slå ned på er de som gir uttrykk for uenighet med indignert fresing i stedet for klartenkte argumenter.

Forfatterens grunnsyn faller grovt sett i den sosialliberale leiren, men mine synspunkter vil ofte være sammensatte og pragmatiske i møte med en virkelighet som ikke lar seg beskrive med ett eneste par briller.