Idiot-Norge?

Snart utgis en bok i USA med tittelen Idiot America: How Stupidity Became a Virtue in the Land of the Free. Forfatteren beskriver fenomenet på følgende måte: 

The rise of Idiot America, though, is essentially a war on expertise. It's not so much antimodernism or the distrust of the intellectual elites that Richard Hofstadter teased out of the national DNA, although both of these things are part of it. The rise of Idiot America today reflects — for profit, mainly, but also and more cynically, for political advantage and in the pursuit of power — the breakdown of the consensus that the pursuit of knowledge is a good. It also represents the ascendancy of the notion that the people we should trust the least are the people who know the best what they're talking about. In the new media age, everybody is a historian, or a scientist, or a preacher, or a sage. And if everyone is an expert, then nobody is, and the worst thing you can be in a society where everybody is an expert is, well, an actual expert.

This is how Idiot America engages itself. It decides, en masse, with a million keystrokes and clicks of the remote control, that because there are two sides to every question, they both must be right, or at least not wrong. And the words of an obscure biologist carry no more weight on the subject of biology than do the thunderations of some turkeyneck preacher out of Christ's Own Parking Structure in DeLand, Florida. Less weight, in fact, because our scientist is an "expert" and therefore, an "elitist." Nobody buys his books. Nobody puts him on cable. He's brilliant, surely, but no different from the rest of us, poor fool.

Jeg pleide å riste litt nedlatende på hodet av de tåpelige tingene jeg så og hørte på amerikanske nyhetskanaler når de gav rikelig med oppmerksomhet til alskens kreasjonister, klimaskeptikere, vaksinemotstandere, tilbudssideøkonomer, kvakksalvere, "truthers", prester osv. Vel, etter valget sist november begynte jeg å dreie oppmerksomheten hjemover igjen og det første jeg tenkte på var et sitat fra Yogi Berra: "This is like deja vu all over again". Hva har man snakket om i det siste? Snåsamann og snikislamisering, og det later til at de fleste føler seg topp kvalifisert til å synse i vei om dette, faktisk virker det som at skråsikkeheten er negativt korrellert med refleksjonsevnen. Dette føyde seg inn i et møster man har sett en stund, fra Märtha Louises engleskole via Saera Khans spåkjerring til Olav Gunnar Ballos blodstoppende trylleformel. Det hersker en nedslående uvitenhet om grunnleggende vitenskapelige standarder og for ganske mange er slik uvitenhet blitt nesten for en dyd å regne. Folk tror de vet det meste om innvandring fordi de leser aviser, man tror man kan komme med dype innsikter om medisin og fysiologi fordi de har hørt anekdoter om urter og varme hender. Og når du innvender at synspunktene og påstandene deres ikke henger på greip og enklt kan tilbakevises, blir du kalt trangsynt og elitistisk, og du får høre at du har noe å lære om å ha et åpent sinn (se denne vidoen).   

Dette er skuffende men ikke særlig overraskende, en interessant artikkel jeg fant her forklarer at mennesket har en iboende tendens som trekker i denne retningen. Hovedkonklusjonene kan oppsummeres slik: 

• People tend to overestimate their own smarts.
• Stupid people tend to overestimate their smarts more than the truly smart do.
• Smart people tend to assume that everyone else is as smart as they are; they honestly can't understand why dumber people just don't "get it", because it doesn't occur to them that those people actually are dumb.
• Stupid people, in contrast, tend to not only regard themselves as smarter than everyone else, they tend to regard truly smart people as especially stupid. This holds true even when these people are shown empirical proof that they are less competent than those they deride.

Slik er mennesket desverre, men det ville vært flott om landets aviser, politikere og utdanninssystem hadde gjort en større innsats for å motvirke denne typen utglidning i stedet for å henfalle til den populistiske "delte meninger om jordens form" diskursen. Det er mildt sagt et forbedringspotensial her i Norge også.