Stakkars Roman Polanski

76 år gamle Roman Polanski ble nettopp arrestert i Sveits på bakgrunn av en 32 år gammel arrestordre (som har hindret ham fra å besøke USA (uten risiko for straffeforfølgelse) siden den ble utstedt). Mer enn dette har det vært vanskelig å få vite for den gjengse mediekonsument. For de som vil ha litt perspektiv i denne saken anbefaler jeg å lese dette

Let's keep in mind that Roman Polanski gave a 13-year-old girl a Quaalude and champagne, then raped her, before we start discussing whether the victim looked older than her 13 years, or that she now says she'd rather not see him prosecuted because she can't stand the media attention. Before we discuss how awesome his movies are or what the now-deceased judge did wrong at his trial, let's take a moment to recall that according to the victim's grand jury testimony, Roman Polanski instructed her to get into a jacuzzi naked, refused to take her home when she begged to go, began kissing her even though she said no and asked him to stop; performed cunnilingus on her as she said no and asked him to stop; put his penis in her vagina as she said no and asked him to stop; asked if he could penetrate her anally, to which she replied, "No," then went ahead and did it anyway, until he had an orgasm.

Jeg føler at denne siden av saken burde tas frem litt oftere. Den knuser ganske effektivt det lille snevet av sympati man risikerer å få for den tiltalte når man bare leser om en gamling som nå risikerer fengsel for en 32 år gammel sak.

Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav. 

Mørkets hjerte

Adam Hochschild, som har skrevet den særdeles rystende men lesverdige boka King Leopold's Ghost, har nettopp rapportert fra Kongo for New York Review of Books, og det er alt annet enn lystig lesning: 

Four problems, above all, drive Congo's unrelenting bloodshed. One is long-standing antagonism between certain ethnic groups. A second is the 1994 Rwandan genocide and the two million or so people who flowed across Congo's porous border in its aftermath: Hutu killers, innocent Hutu who feared retribution, and a mainly Tutsi army in pursuit, bent on vengeance. The third is a vast wealth in natural resources—gold, tungsten, diamonds, coltan (a key ingredient of computer chips), copper, and more—that gives ethnic warlords and their backers, especially Rwanda and Uganda, an additional incentive to fight. And, finally, this is the largest nation on earth—more than 65 million people in an area roughly as big as the United States east of the Mississippi—that has hardly any functioning national government. After Laurent Kabila was assassinated in 2001, his son Joseph took power in Kinshasa, and won an election in 2006, but his corrupt and disorganized regime provides few services, especially in the more distant parts of the country, such as Goma, which is more than one thousand miles east of the capital.

Evidence of the nation's riches is everywhere. Battered Soviet-era Antonov cargo planes continually descend into Goma airport filled with tin ore from a big mine at Walikale, in the interior, now controlled by Congolese army officers. On a country road, a truckload of timber, stacked high, passes by, heading out of the rain forest toward the Ugandan border. And then one day in Goma, while I am walking with Anneke, Ida, and another foreigner, a man approaches and asks: Would we like to buy some uranium?

He is perhaps forty, with expensive-looking walking shoes. He claims to have had clients from South Africa, Europe, and Saudi Arabia. The uranium has been tested with Geiger counters, and it's de bonne qualité! And safely packed: two kilos inside each seventeen-kilo radiation-proof container. The price? $1.5 million per container. But this is negotiable....

Kongo er kanskje det grelleste eksemplet (blant mange) på hvor lavt mennesker etter hvert synker når trygghet uteblir og store penger kan tjenes på å bidra til kaoset.

Les gjerne hele artikkelen    

Puritanisme og sex-skandaler

Paul Krugman (i sitt første og muligens eneste innlegg av denne typen) påpeker noe vesentlig:

First of all, there’s a difference in what bothers them. When a liberal politician engages in sexual betrayal, what bothers his erstwhile supporters is the betrayal. When a conservative politician does it, what bothers the supporters is the sex. 

(...) 

From their point of view the cause, the need to police what people do in bed, is, by definition, right, because it’s literally God-given. So the fact that some of those trying to police what other people do in bed are themselves doing nasty things does not reflect on the cause itself — on the contrary, it shows just how necessary more bed-snooping is. 

It’s also notable that conservatives are, in practice, more forgiving of their politicians’ sins than liberals. John Edwards and Eliot Spitzer ended their political careers; Ensign and Vitter are still in the Senate, and Newt Gingrich is out there on the Sunday shows, speaking for the GOP. Why? Because where liberals see gross hypocrisy, conservatives see men doing the Lord’s work — which partially excuses their own failings. Liberals think that a man who has an affair is worse if he preaches moral values; conservatives think he’s better. You might say that as they see it, if he interferes with what enough other people do in bed, it doesn’t matter what he does himself.

Dette faller godt sammen med min definisjon av puritanisme: den knugende mistanken om at ett eller annet sted er det noen som hygger seg. 

Les gjerne enda litt mer om temaet i denne morsomme artikkelen i The New Republic.

Er det slik vi vil had det?

Dagens Nærinslivs vinguide avslører: Nordmenn drikker fortsatt minst i Vest-Europa, til tross for at vi er dobblet så rike som det gjennmsnittlige EU-land. Her må det tydeligvis sterk lut til, høy flaskeføring beordres herved så lenge finværet varer. Noen som har noe å si på det? 

Finanskrise og jødehat

Boston Review har en artikkel om det seiglivede jødehatet som selv i dag blomstrer opp når banker og finans er inne i blidet.

Merk at det er flere demokrater som skylder på jødene, litt overraskende i og med at et overveldende flertall av jøder stemmer på demokratene og at alle 15 jødiske medlemmer av senatet er demokrater*. Det kan jo være at republikanerene i større grad vil skylde på myndighetene og derfor ikke har tid til å tenke spesielt på jødene.

We carried out a simple but powerful experiment. Participants in a national survey were randomly assigned to one of three groups. All three groups were prompted with a one-paragraph news report that briefly described the Madoff scandal. The text was the same for all three groups, except for two small differences: the first group was told that Bernard Madoff is an “American investor” who contributed to “educational charities,” the second group was told that Madoff is a “Jewish-American investor” who contributed to “educational charities,” and the third group was told that Madoff is an “American investor” who contributed to “Jewish educational charities.” In other words, group one did not receive any information about Madoff’s Jewish ties; group two was told explicitly that Madoff is Jewish; and group three received implicit information about Madoff’s religious affiliation. In a follow-up question, participants were asked for their views about providing government tax breaks to big business in order to spur job creation.

The responses of the members of the three groups are revealing and disturbing: individuals explicitly told that Madoff is a Jewish-American were almost twice as likely to oppose the tax cuts to big business. Opposition to tax cuts for big business jumped from 10 percent among members of group one to over 17 percent among the members of group two, who were explicitly told about Madoff’s Jewish background. This difference is highly significant in statistical terms. The implicit information contained in Madoff’s charitable history also produced an aversion to big business, but to a lesser degree, with opposition to corporate tax breaks in this case increasing to 14 percent.

This result is most likely not a coincidence. First, when we examine the results of the experiment on Jewish voters, we find that respondents had the exact same policy preferences in all three groups. In other words, the information about Madoff being Jewish only had an effect among non-Jews. Furthermore, we examined how the experimental groups answered questions on a set of other proposals that did not deal with the business sector, but rather with federal support for state governments or with tax breaks for the middle class. On these other issues, no differences were observed in the way members of the different groups responded, suggesting that anti-Semitic sentiments may particularly affect views on wealthy institutions

Nyttig lesning som minner oss om hvor utrolig vanskelig det er å befri seg helt fra gamle fordommer og forestillinger som ligger og lurer og springer til liv igjen på atavistisk vis. 

*hvis man regner med både Lieberman og Sanders og forutsatt at Franken erstatter Coleman

Den nye silkeveien

Magne sendte meg til dette intervjuet i The New Yorker for litt siden. Med en britisk bankmann som lenge har jobbet i midtøsten og Kina og nå skriver en blogg kalt Silk Road Economy og har gitt out en bok kalt The New Silk Road. Kort sagt handler begge om at Araberne har begynt å finne tilbake til Kina og i stadig økende grad orienterer seg i den retningen i stedet for vesten. Det har vært viet lite oppmerksomhet til dette fenomenet på vår side av kloden, så disse bidragene tror jeg er vel verdt å ta notis av. 

Arabs have been visiting China since at least 600 CE. The majority arrived along the Silk Road, one of the world’s historic trade routes. However, trade along the Silk Road dried up after the sixteen-hundreds, in part because the ruling Ming Dynasty turned inwards and attempted to assimilate Arab traders with the local population. (Their descendents are still living in China). And arrivals along the Silk Road soon turned into a trickle. This is what makes today’s events so remarkable. I mean, the sheer number of Arabs travelling to China is something we haven’t seen for over four hundred years. And, for the romantics of the world, the resurrection of the Silk Road is a more attractive side of globalization than is the inexorable spread of box-like Wal-Marts or Carrefours.

Hvorfor så optimistisk?

Illusrtasjon funnet her.

I visse kretser hersker en oppfatning om at verdensøkonomien er på rett kjøl igjen etter noen grusomme kvartaler, og at nye gode tider er rett rundt hjørnet. Ikke Paul Krugman:

New claims for unemployment insurance are one of the highest-frequency economic indicators we have — that is, the data come in early and often, giving a quicker read than things like employment numbers and unemployment rates. And there’s been some celebrating over the fact that new claims seem to have peaked.

But the level of new claims is basically an indicator of the rate of change of employment. And we are nowhere near the point at which employment looks ready to expand, or for that matter to stop falling at a terrifying rate, (...) we’d have to see new claims drop below 400,000 or so. We’re nowhere near that point. In fact, a read of the data remains very, very grim.

I stedet for å si at ting går bedre nå, bør man heller si at ting blir verre i et saktere tempo enn før. Det har vært observert en del såkalte "grønne skudd" men helhetsbildet er fortsatt ganske deprimerende. At aksjemarkedene har kommet seg en del betyr ikke nødvendigis all verden fordi (samme Krugman i et intervju i The Guardian):

Who knows if the stockmarket makes sense or not? It was pricing in the possibility of an apocalypse a few months ago. That possibility seems to have receded, so it makes sense for the markets to come up, but that's not saying that the economy is going to be great. If you do the comparison not with where they were three months ago, but where they were two years ago, then the markets still seem awfully depressed.

Man kan kanskje tillate seg å være litt glad for at apokalypsen ser ut til å være avverget, men det er langt fra den erkjennelsen til håp om sterk vekst og gode tider. Noen har uttrykt et slikt håp, og til og med tatt til orde for å bringe finans- og pengepolitikk tilbake til normalen. Det er nok en særdeles dårlig idé, lederen for Obamas råd av økonomiske råd (Council of Economic Advisers) Christina Romer forklarer hvorfor:

The 1937 episode provides a cautionary tale. The urge to declare victory and get back to normal policy after an economic crisis is strong. That urge needs to be resisted until the economy is again approaching full employment. Financial crises, in particular, tend to leave scars that make financial institutions, households and firms behave differently. If the government withdraws support too early, a return to economic decline or even panic could follow. In this regard, not only should we not prematurely stop Recovery Act spending, we need to plan carefully for its expiration. According to the Congressional Budget Office, the Recovery Act will provide nearly $400 billion of stimulus in the 2010 fiscal year, but just over $130 billion in 2011. This implies a fiscal contraction of about 2% of GDP. If all goes well, private demand will have increased enough by then to fill the gap. If that is not the case, broad policy support may need to be sustained somewhat longer.

Med andre ord, man har prøvd en gang før å vende tilbake til normaltilstand i det øyeblikket "grønne skudd" kom til syne, det gikk ikke spesielt bra. De grønne skuddene var i all hovedsak resultater av stimulanstiltakene, da den avtok snudde utviklingen rimeig raskt, 

BNP falt og arbeidsledigheten (som allerede var høy) steg igjen. Diskusjonen bør derfor ikke handle om hvorvidt man skal kutte tiltakene i dag, men heller om vorvidt man blir nødt til å pøse på med enda en del før før man kan regne med at økonomien glir tilbake til der man vil ha den.

Man kan selvfølgelig spørre om sammenlikningen med den store depresjonen er berettiget, man har ikke ikke den samme enorme ledigheten og lidelsen som sist. På det spørsmålet svarer Martin Wolf i Fianacial Times et klart ja. Sammenlikningen er i aller høyeste grad berettiget.

First, global industrial output tracks the decline in industrial output during the Great Depression horrifyingly closely. Within Europe, the decline in the industrial output of France and Italy has been worse than at this point in the 1930s, while that of the UK and Germany is much the same. The declines in the US and Canada are also close to those in the 1930s. But Japan’s industrial collapse has been far worse than in the 1930s, despite a very recent recovery.

Second, the collapse in the volume of world trade has been far worse than during the first year of the Great Depression. Indeed, the decline in world trade in the first year is equal to that in the first two years of the Great Depression. This is not because of protection, but because of collapsing demand for manufactures.

Third, despite the recent bounce, the decline in world stock markets is far bigger than in the corresponding period of the Great Depression.

The two authors sum up starkly: “Globally we are tracking or doing even worse than the Great Depression ... This is a Depression-sized event.”

 Det at man ikke har sett massearbeidsledighet og nød på linje med depresjonen er ifølge Wolf stort sett på grunn av tiltakene man har sett, selv om de har vært langt fra optimale har de klart å avverge de verste utfallene man kunne se for seg på forhånd. 

Det kan også ta en stund før ting ordner seg, slik situasjonen er nå kan det være vanskelig å se hvordan etterspørselen skal komme seg, et stort problem er de enorme ubalansene i en verden der noen land sparer mye og liter på eksport til å drive vekst (Japan, Tyskland), mens andre land har vokst på store kapitalinnstrøminger og innenlands forbruk (USA, Storbritannia). Wolf:

Robust private sector demand will return only once the balance sheets of over-indebted households, overborrowed businesses and undercapitalised financial sectors are repaired or when countries with high savings rates consume or invest more. None of this is likely to be quick. Indeed, it is far more likely to take years, given the extraordinary debt accumulations of the past decade. Over the past two quarters, for example, US households reduced their debt at an annualised rate of just 3.1 per cent. Deleveraging is a lengthy process. Meanwhile, the federal government has become the only significant borrower. Similarly, the Chinese government can swiftly expand investment. But it is harder for policy to raise levels of consumption.

Dette gjøres ekstra vanskelig når man tar i betraktning at de landene (husholdningene) som har stått for etterspørselen nå sitter med unormalt høy gjeld og et stort behov for å spare, mens eksportlandene har demografiske profiler (mange eldre) som gjør det vanskelig å tro at de skal bidra særlig mye til å erstatte etterspørselen som uteblir. Resultatet av dette kan bli det som har blitt kalt "Nipponisering", altså mange år med lav vekst grunnet svak etterspørsel som følge av sparere som ikke vil bruke penger og etterspørrere som vil heller ikke vil bruke mye penger på grunn av deres høye gjeld. Det kalles "nipponisering" fordi det skjedde i Japan på 90-tallet, denne gangen frykter man at  "Nippon goes global". 

Den globale resesjonen har nok snart nådd sitt bunnpunkt, men av de grunnene jeg har refert ovenfor vil jeg si at det er ingen grunn til optimisme enda. 

Ølblogging på fredag:

Her er ukens ølinnlegg, denne gang komponert med provokasjon som hensikt.

Applying Bubba's beer analogy to the current situation in Iran, the Iranian people are arguing over the choice between Regime or Regime Light - one is the tried and true, status quo King of Repression while the other is less filling and has a lighter moral code that tastes great. Both are nothing more than brands distributed by the same brewery. Furthermore, the brewery enjoys an iron-clad monopoly on it's market. One that it has no intention whatsoever of relinquishing, mind you.

- Bare Knuckled Pundit

Den fortrengte debatten

Anders Heger i Dagsavisen:

Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.

For tiden leser jeg bl.a. Andreas Malms bok Hatet mot muslimer, foreløpig svært god (er på side 235), men jeg kommer tilbake med grundigere anmeldelse når jeg har lest den ferdig (går ikke like fort på svensk). 

Norske akademikere stemmer ikke FrP

link her

Og så de øvrige overskriftene: Paven er forstsatt katolikk, iskrem smaker søtt, mange fjortiser sliter med kviser.

Farse på farsi

Første reaksjon er overraskelse, ikke over at Ahmadinejad tok seieren, han hadde alltid en rimelig god sjanse til å gjøre det. Han nyter stor støtte på landsbygda og har klart å holde på en god del av støtten blant urbane fattigfolk som bar ham fram til den overraskende seieren i 2005. Overraskelsen er marginen, den er så høy at den sår alvorlig tvil om dette valgets troverdighet. Det lukter helt klart valgfusk, noe jeg ikke hadde bekymret meg for på forhånd. Dette fordi begge kandidatene var godkjent av vokterrådet, hvilket skulle tilsi at de var funnet tilstrekkelig lojale mot revolusjonen. Vokterrådet klarte også som regel å legge ned veto mot de fleste av forslagene til den forrige presidenten fra reformbevegelsen, Khatami som også var langt mer liberal enn dagens kandidat Mousavi. Man skulle derfor tro at vokerrådet og Khamenei ville foretrekke denne metoden i stedet for å ta sjansen på valgfusk. I tillegg til dette har det vært en del samarbeidsproblemer mellom Ahmadinejad og Khamenei, for ca. to år siden fikk Ahmadinejad rimelig hard medfart i avisen som regnes som vokterrådets talerør, på grunn av sin uberegnelige og lunefulle oppførsel. Gnissninger har det også blitt etter at Ahmadinejad har gitt hint om at han snakker med gud, noe en ayatollah naturlig nok kunne føle seg truet av. Så på forhånd ville jeg kke spådd at jeg ville sitte her og skrive om mistanker om valgfusk, men det er altfor mye som skurrer til at jeg kan kjøpe dette resultatet.

Det jeg umiddelbart biter meg merke i er:

(i) at meningsmålingene på ingen måte spådde dette, de mest troverdoge målingene viste fordel Mousavi men også store forskjeller fra måling til måling. Et sprik på langt mer enn 15% mellom de mest troverdige målingene og valgresultat gjøre valgresultatet suspekt.

(ii) I motsetning til forrige valg hadde reformkreftene en kandidat som appellerte til dem. Mousavi er riktignok ingen Khatami, han er en av revolusjonens "grand old men" og står nok fremdeles inne for mer av dagens samfunnsordning enn det mange av hans velgere gjør, men han klarte i den siste perioden opp mot valget å skape begeisting blant unge, middelklassevelgere og kvinner. I tillegg hadde han større appell i arbeiderklassen enn Khatami hadde i sin tid.

(iii) Ahmadinejad vant forrige valg mye på grunn av lav valgdeltakelse (63% siden mange reformister satt hjemme) og fordi hans motkandidat den gangen var den notorisk korrupte Rafsanjani. Denne gangen ble deltakelsen mye høyere, og det er svært lite sannsynlig at særlig mye av økningen i deltakelse skulle komme Ahmadinejad til gode, stemningen i Teheran før valget tydet sterkt på at Mousavi ville få flest stemmer der.

(iv) Ahmadinejad har mistet popularitet i byene på grunn av sin økonomiske politikk (høy inflasjon og arbeidsledighet) og svært så konfrontasjonelle linje i utenrikspolitikken. Noe av tapet i byene har han nok kompensert for ved å konsolidere på landsbygda men det er tvilsomt at dette skulle være nok.

Juan Cole (viktig midtøstenkommentator) har følgende å si om det jeg har påpekt:

It is claimed that Ahmadinejad won the city of Tabriz with 57%. His main opponent, Mir Hossein Mousavi, is an Azeri from Azerbaijan province, of which Tabriz is the capital. Mousavi, according to such polls as exist in Iran and widespread anecdotal evidence, did better in cities and is popular in Azerbaijan. Certainly, his rallies there were very well attended. So for an Azeri urban center to go so heavily for Ahmadinejad just makes no sense. In past elections, Azeris voted disproportionately for even minor presidential candidates who hailed from that province.

(...)

Ahmadinejad is claimed to have taken Tehran by over 50%. Again, he is not popular in the cities, even, as he claims, in the poor neighborhoods, in part because his policies have produced high inflation and high unemployment. That he should have won Tehran is so unlikely as to raise real questions about these numbers. [Ahmadinejad is widely thought only to have won Tehran in 2005 because the pro-reform groups were discouraged and stayed home rather than voting.)

videre:

Ahmadinejad's numbers were fairly standard across Iran's provinces. In past elections there have been substantial ethnic and provincial variations.

Og til slutt:

The Electoral Commission is supposed to wait three days before certifying the results of the election, at which point they are to inform Khamenei of the results, and he signs off on the process. The three-day delay is intended to allow charges of irregularities to be adjudicated. In this case, Khamenei immediately approved the alleged results.

Det var ikke bare i provinsensene det var påfallende lite variasjon. Dette er stemmetallene til de to viktigste kandidatene etter hvert som de kom inn

Den linjen er i retteste laget spør du meg, det er om lag slik det ville sett ut hvis man hadde bestemt seg for resultatet påforhånd. Når den ene av kandidatene hadde større støtte i sentrale strøk enn i rurale ville man ventet en tidlig fordel hans motstander som senere ville bli kortet inn når de folkerike sentrale valgkretsene begynte å rapportere.

Det må riktignok påpekes at dette kun er indisier og håndfaste bevis eller vitner enda ikke har materialisert seg. Men dette lukter råttent lang vei, og jeg lurer på hvorfor det gikk slik.

Jeg kan tenke meg en mulig grunn. Det kan hende at vokterrådet lot Mousavi stille til valg fordi de følte seg rimelig sikker på at han ville tape, og da de i siste liten innså at han lå an til å vinne fikk de panikk og tuklet med stemmetellingen, dette vil i så fall forklare hvorfor jukset ble gjennomført med så lite fingerspissfølelse. Mousavi og ypperste leder Khamenei har også hatt et særdeles dårlig forhold i over 30 år, Khamenei orket kanskje ikke tanken på å arbeide med Mousavi igjen selv om han ville ha siste ord i de fleste konflikter. Det er også mulig at vokterrådet var lite lystne på en ny president fra reformbevegelsen uansett hvem det var, fordi de stadig ville bli nødt til å overkjøre den folkevalgte presidenten og dermed gå på mange prestisjetap både internasjonalt og i forhold til befolkningen. Kanskje anså de dette ene store prestisjetapet som som noe å foretrekke framfor stadige verkende konflikter med den folkevalgte.

I Financial Times refereres det til Iran-kjennere som foreslår en annen tolkning:

Veteran Iran watchers hinted that Mr Ahmadi-Nejad and the Revolutionary Guard who back him might now be more powerful than the supreme leader himself

Denne teorien kan være korrekt, vi vet at Ahmadinejad har plassert mange lojalister rundt omkring i embetsverket og rensket ut mange av sine meningsmotstandere fra viktige stillinger. Men jeg finner det likevel vanskelig å tro at han faktisk kunne gjennomført noe slikt og mottatt tilsynelatende entusiastisk støtte fra Khamenei uten at Khamenei selv var med på det. Jeg skal ikke avfeie det, udemokratiske staters maktforhold flyter ofte en del og er ikke lette å forstå, men jeg er på dette tidspunkt skeptisk til denne analysen. Finn ut mer her.

Financial Times foreslår også en tredje forklaring, som har trekk til felles med min egen:

The vivid, brazen debate of the electoral campaign had illustrated Iranian society’s diversity, its thirst for greater freedom and for more pragmatic management of the economy. These stirrings might have been encouraged by the more conciliatory approach of Barack Obama, the US president. That same approach, however, may have proved far too threatening for the regime.

Dette høres også relativt sannsynlig ut, det hersker stor enighet om at George Bush ufrivillig hjalp haukene på øyresiden i Iransk politikk ved å gi dem gode unnskyldninger for å knipe hardt sammen i sikkerhetspolitiken, samt mistenkeliggjøre de mer forsoningsorienterte kreftene. En Barck Obama vilnok ikke gi dem samme hjelp, kanskje vil han snarere undergrave de skremselsscenariene haukene og prestene kunne vise til og samle støtte med. Uten forestillingen om beleiring ville sikkerhetsstaten og den svært innskrenkede friheten bli stadig vanskeligere å forsvare. En måte å unngå dette vil være å sørge for minst én president sørger for å holde spenningsnivået høyt.

Makthaverne satser nok på at demonstrasjonene vil gi seg etter noen dager, og at ro og normaltilstand vender tilbake uten de største bruduljene. Preste-/militærstyret vil nok slippe unna med dette denne gang men man må spørre seg om de ikke spiller høyere enn de er klar over og at slike grep på sikt vil deres undergang. Når blir i så fall det? Cole igjen:

In the past decade, reformers have always backed down in Iran when challenged by hardliners, in part because no one wants to relive the horrible Great Terror of the 1980s after the revolution, when faction-fighting produced blood in the streets. Mousavi is still from that generation.

My own guess is that you have to get a leadership born after the revolution, who does not remember it and its sanguinary aftermath, before you get people willing to push back hard against the rightwingers.

Det var ikke dette man kunne ønsket seg, men forandring i Iran må nok komme innenfra, USAs relativt lave profil i denne saken tror jeg i alle fall er velvalgt, for å si det som denne svensk-iranske bloggeren:

Obamas administration har skött situationen klockrent. Det höjs givetvis röster om att USA borde agera och göra något. Faktum är att USA knappast kan göra något konkret för att hjälpa utan däremot göra mycket för att försämra läget. Om storslagen amerikansk retorik hade kunnat hjälpa så hade Iran varit världens mest demokratiska land vid det här laget.

Man får i det minste håpe at slike farser bidrar til å forkorte snarere enn forlenge regimets levetid.

Ustabile ungdommers ugjerninger

Dagens Næringsliv hadde for en tid siden en god atikkel som tok for seg mytene rundt dataspill og skolemassakre.

Så det er med andre ord en viss fare forbundet med voldelige dataspill. Men konklusjonen synes å være at den lille brøkdelen av befolkningen som nærmer seg den mentale kanten er konstant, og at det nærmest er tilfeldig om det er dataspill eller en trafikkork som får dem til å tippe over.

Når det gjelder åstedene for ustabile ungdommers ugjerninger, skolen, kan vel det forklares med at det gjerne er der de mest føler frustrasjonen på kroppen. Akurat som postmennene som klikker og går på jobben og dreper alle de kommer over.

Avdelingen for brennende (men akk så forvirret) engasjement

Jeg hadde tenkt å si noe spydig om siste utspill fra Hanne Nabintu Herland

Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat.

Men kom fram til at det var unødvendig.

Ny serie: Ølblogging på fredag

A woman drove me to drink and I didn't even have the decency to thank her
- W.C. Fields

Om å se muslimen for bare Koran

eller for den saks skyld katolikken for bare pave, eller jøden for bare Torah. Religionskritikk er i vinden for tiden, det debatteres høyt og (særlig) lavt i både Norge og resten av verden. Religionen har blitt høyaktuell både i Europa, som følge av innvandring,  og i Amerika som følge en stadig mer markant vekkelseskristendom og terroren den 11.09.01. Dette har avstedkommet et lite skred av bøker som på en eller annen måte tar for seg religionens innvirkning på mennesker og samfunn, det være seg nyateistenes utfall mot religion i særdeleshet, eller bøker med teser om problemet/problemene med islam/muslimene. Som alt annet er disse av varierende kvalitet så den kritikken jeg har tenkt å framføre under må ikke ses på som en kritikk av alle disse bøkene. Det er i stedet en viss forestilling som går igjen i en god del av disse bøkene jeg vil kritisere. Forestillingen er, som tittelen antyder, det at man ved å lese og finne sitater fra de hellige bøkene (og/eller de hellige mennene (og ja, det er menn, ikke kvinner)) har man fått en stor innsikt i de religiøses moralske univers. Slik jeg ser det er denne forestillingen feil, med denne fremgangsmåten forstår man lite av hva som ligger bak de moralske standpunktene til de fleste mennesker (religiøse og ikke-religiøse).

Jeg bør kanskje tilføye at jeg ikke benekter verdien av å kritisere de hellige bøkene/mennene og særlig troen på dogmene. Vi øst-afrikanske sletteaper liker dogmer, og å belyse den sviktnde logikken i disse er essensielt hvis man vil undergrave autoriteten de religiøse fester til det de tror står i dem. Men, hvis man tror man kjenner den gjengse muslim og hennes oppfatninger ved å lese i koranen er jeg stygt redd for at man bommer på mål. De fleste leser ikke de hellige bøkene for så å utlede levesett og standpunkt i ett og alt utifra det som står der, noen gjør det, de kalles fundamentalister men det er færre av dem enn man får inntrykk av. 

Det tenkende mennesket?

Homo Sapiens Sapiens (egentlig tenkende tenkende menneske), jeg har lenge tenkt på hvor dårlig det navnet passer på oss mennesker, særlig i spørsmål om etikk og moral. Jeg tror Homo Sentiens (følende menneske) er et mer beskrivende navn på de fleste av oss,  i alle fall som moralske aktører. De fleste mennesker tror at deres moral er noe de tenker seg fram til (eller bevisst har blitt overbevist om) og inngår i et fullt ut logisk og rasjonelt system.  Men man trenger ikke pirke på overflaten særlig lenge før det går opp for deg at følelser og ryggmargsrefleks er det som avgjør og at tankene kommer inn først når responsen skal artikuleres. Folk reagerer med avsky på visse ting og handlinger og setter så hjernen i sving med å finne et argument for å rettferdiggjøre avskyen de føler. Utviklingspsykologene Jonathan Haidt og Steven Pinker beskriver dette godt:

Haidt:

For my dissertation research, I made up stories about people who did things that were disgusting or disrespectful yet perfectly harmless. For example, what do you think about a woman who can't find any rags in her house so she cuts up an old American flag and uses the pieces to clean her toilet, in private? Or how about a family whose dog is killed by a car, so they dismember the body and cook it for dinner? I read these stories to 180 young adults and 180 eleven-year-old children, half from higher social classes and half from lower, in the USA and in Brazil. I found that most of the people I interviewed said that the actions in these stories were morally wrong, even when nobody was harmed. Only one group—college students at Penn—consistently exemplified Turiel's definition of morality and overrode their own feelings of disgust to say that harmless acts were not wrong. (A few even praised the efficiency of recycling the flag and the dog).

This research led me to two conclusions. First, when gut feelings are present, dispassionate reasoning is rare. In fact, many people struggled to fabricate harmful consequences that could justify their gut-based condemnation. I often had to correct people when they said things like "it's wrong because… um…eating dog meat would make you sick" or "it's wrong to use the flag because… um… the rags might clog the toilet." These obviously post-hoc rationalizations illustrate the philosopher David Hume's dictum that reason is "the slave of the passions, and can pretend to no other office than to serve and obey them." This is the first rule of moral psychology: feelings come first and tilt the mental playing field on which reasons and arguments compete. If people want to reach a conclusion, they can usually find a way to do so.

Pinker:

The findings of trolleyology — complex, instinctive and worldwide moral intuitions — led Hauser and John Mikhail (a legal scholar) to revive an analogy from the philosopher John Rawls between the moral sense and language. According to Noam Chomsky, we are born with a “universal grammar” that forces us to analyze speech in terms of its grammatical structure, with no conscious awareness of the rules in play. By analogy, we are born with a universal moral grammar that forces us to analyze human action in terms of its moral structure, with just as little awareness.

The idea that the moral sense is an innate part of human nature is not far-fetched. A list of human universals collected by the anthropologist Donald E. Brown includes many moral concepts and emotions, including a distinction between right and wrong; empathy; fairness; admiration of generosity; rights and obligations; proscription of murder, rape and other forms of violence; redress of wrongs; sanctions for wrongs against the community; shame; and taboos.

The stirrings of morality emerge early in childhood. Toddlers spontaneously offer toys and help to others and try to comfort people they see in distress. And according to the psychologists Elliot Turiel and Judith Smetana, preschoolers have an inkling of the difference between societal conventions and moral principles. Four-year-olds say that it is not O.K. to wear pajamas to school (a convention) and also not O.K. to hit a little girl for no reason (a moral principle). But when asked whether these actions would be O.K. if the teacher allowed them, most of the children said that wearing pajamas would now be fine but that hitting a little girl would still not be.

Hva som får oss til å føle avsky kan variere betraktelig fra sted til sted på kloden. Fotsåler vekker avsky i midt-østen og raping ved matbordet er ikke særlig pent i Europa. Men mye går i grove trekk igjen. Pinker igjen:

When anthropologists like Richard Shweder and Alan Fiske survey moral concerns across the globe, they find that a few themes keep popping up from amid the diversity. People everywhere, at least in some circumstances and with certain other folks in mind, think it’s bad to harm others and good to help them. They have a sense of fairness: that one should reciprocate favors, reward benefactors and punish cheaters. They value loyalty to a group, sharing and solidarity among its members and conformity to its norms. They believe that it is right to defer to legitimate authorities and to respect people with high status. And they exalt purity, cleanliness and sanctity while loathing defilement, contamination and carnality.

Religion

De ovennevnte kategoriene for moralsk og umoralsk oppførsel kjenner man igjen som grunnlag for verdens religiøse systemer. De ble behandlet i fortellinger og læresetninger, og guddummelig makt ble gjerne tatt til inntekt for disse. Religioner er da en slags institusjonalisering av prinsipper for å fordrive "det avskyelige" samt å påskjønne "det aktverdige". 

Jeg har ikke lest hele bibelen eller koranen men jeg har lest en god del i begge. Det som slår meg med bibelen er at den er sammensatt av et utall historier med svært sprikende budskap som ikke kan bli noe helhetlig før man har tolket mye selv og hoppet over det som ikke passer inn. Dette er nok fordi Torahen (gamle testamentet) i grunnen er antikke Israels bibliotek og ikke én bok som sådan. Koranen trodde jeg skulle være enklere å få et entydig inntrykk av, men nei, det inntrykket jeg fikk av å ha lest i den var at jeg hadde sittet og hørt på to kjenninger som snakker sammen og som hele tiden tiden hopper rett til poenget i historien som ble refert til, slik at man ikke kunne skjønne hva man egentlig snakket om. Det at disse bøkene er så grusomt diffuse og selvmotsigende er paradoksalt nok noe av grunnen til at de har beholdt sin status. Etter hvert som holdninger og verdier har endret seg (på godt og vondt) i takt med verden samt erfaring og livssituasjon, har det vært mulig å kunne rettferdiggjøre det meste utfra en ny lesning av bøkene. 

Dessuten er de fleste religiøse ikke særlig bevisste på hva som egentlig står i bøkene i det hele tatt, vanligvis har de en følelsemessig tilknytning til "troen" og går ut fra at det som står der mer eller mindre bekrefter deres forestilling om en slags diffus kosmisk rettferdighet, rett og galt og god skikk og bruk som de egentlig har fått innprentet fra barnsben av fra foreldre (mindre viktig enn folk tror) og særlig omgangskrets. Ida Jackson beskriver dette godt:

Å skulle svare på religionskritikk var slitsomt. Ikke kom her og bry med meg bibelsitater om å drepe dem som spiser kjøtt på fredager og korstog. Jeg tror bare på jesus, jeg! (...) Det var en følelse av varme, tilhørighet, en indre styrke som kom av at det fantes en universell kraft og vi hadde kontakt.

Dette er rimelig typisk, det later til å eksistere nesten like mange religioner som religiøse, Når de konfronteres med et sitat eller læresetning svarer de "men det er ikke det jeg tror på". Når de sier dette lyver de som regel ikke, det er ikke akkurat det de tror på, de tror gjerne på Gud, godhet og rettferdighet slik de definerer det, informert av normene de lærte i oppveksten og korrigert av livserfaring. Derfor kan det være at en som kaller seg katolikk er for prevensjon og har et avslappet forhold til homofile (selv om det strider mot "læren")  mens han/hun kan reagere svært negativt på harselas med katolisismen. Dette fordi oppvekstmiljø/erfaring ikke har innprentet en forestilling om prevensjon/homofili som brudd på kodekser om for eksempel "besudling" (defilement) eller "urenhet" (impurity), derfor kommer ingen følelse av avsky overfor fenomenet. På motsatt vis vil personen kanskje ha en forestilling om ringeakt for "det hellige" (sanctity) som noe avskyelig og vil derfor reagere med følelsen avsky.

Pinker skriver at enkelte handlinger vrir på en bryter i hodene våre og vi går i "moralist-modus". 

The Moralization Switch

Moralization is a psychological state that can be turned on and off like a switch, and when it is on, a distinctive mind-set commandeers our thinking. (...) We all know what it feels like when the moralization switch flips inside us — the righteous glow, the burning dudgeon, the drive to recruit others to the cause. The psychologist Paul Rozin has studied the toggle switch by comparing two kinds of people who engage in the same behavior but with different switch settings. Health vegetarians avoid meat for practical reasons, like lowering cholesterol and avoiding toxins. Moral vegetarians avoid meat for ethical reasons: to avoid complicity in the suffering of animals. By investigating their feelings about meat-eating, Rozin showed that the moral motive sets off a cascade of opinions. (...) Much of our recent social history, including the culture wars between liberals and conservatives, consists of the moralization or amoralization of particular kinds of behavior. Even when people agree that an outcome is desirable, they may disagree on whether it should be treated as a matter of preference and prudence or as a matter of sin and virtue. Rozin notes, for example, that smoking has lately been moralized. Until recently, it was understood that some people didn’t enjoy smoking or avoided it because it was hazardous to their health. But with the discovery of the harmful effects of secondhand smoke, smoking is now treated as immoral. (...) At the same time, many behaviors have been amoralized, switched from moral failings to lifestyle choices. They include divorce, illegitimacy, being a working mother, marijuana use and homosexuality. (...) Many of these moralizations, like the assault on smoking, may be understood as practical tactics to reduce some recently identified harm. But whether an activity flips our mental switches to the “moral” setting isn’t just a matter of how much harm it does. We don’t show contempt to the man who fails to change the batteries in his smoke alarms or takes his family on a driving vacation, both of which multiply the risk they will die in an accident. Driving a gas-guzzling Hummer is reprehensible, but driving a gas-guzzling old Volvo is not; eating a Big Mac is unconscionable, but not imported cheese or crème brûlée. The reason for these double standards is obvious: people tend to align their moralization with their own lifestyles.

Det siste poenget her er også viktig, det er ikke tilfeldig at for eksempel den jevne katolikken gikk god for prevensjon (og sex før ekteskapet) før homofili, rett og slett fordi egne erfaringer (og lyster) veier tyngre (og nyter større sympati) enn andres. Et godt eksempel fra Dan Savage

When the pope--the dead one, the next one, the one after that--says something stupid about homosexuality, straight Americans listen. The church's efforts have helped defeat gay rights bills, lead to the omission of gays from hate-crime statutes, and helped to pass anti-gay-marriage amendments. But when a pope says something stupid about heterosexuality, straight Americans go deaf. And this pope had plenty to say about heterosexual sex--no contraceptives, no premarital sex, no blowjobs, no jerkin' off, no divorce, no remarriage, no artificial insemination, no blowjobs, no three-ways, no swinging, no blowjobs, no anal. Did I mention no blowjobs? John Paul II had a longer list of "no's" for straights than he did for gays. But when he tried to meddle in the private lives of straights, the same people who deferred to his delicate sensibilities where my rights were concerned suddenly blew the old asshole off. Gay blowjobs are expendable, it seems; straight ones are sacred.

Men etter hvert har vår(e) hypotetiske katolikk(er) kanskje fått homofile venner og/eller  oppdaget at de finnes i familien, og snart vris ikke moralist-bryteren lenger.

Konklusjon: 

Det er altså ikke slik at de fleste mennesker bygger sine moralske vurderinger på grunnlag av den hellige boka de pugget på søndagsskole eller Kant-sitatene de en gang hørte og så grublet på. I stedet lærer man fra omgangskretsen hva som hører hjemme i ulike kategorier for god og dårlig oppførsel (de nevnte: purity, cleanliness, sanctity, defilement, contamination, carnality osv.) og reagerer med ryggmargsrefleks. Grovt kan dette kompleks av holdninger kalles "kultur". At disse vurderingene ikke alltid er logisk konsistente er som regel ikke et problem da de fleste mennesker lever utmerket vel med selvmotsigelser. For de fleste er det godt nok at det hersker en slags konsensus om at "sånt gjør man, og sånt gjør man ikke", man er mindre opptatt av å dra vurderingen til sin logiske konsekvens fordi det for de fleste er et fullgodt prinsipp at "man ikke må gå for langt". Det jeg nettopp har beskrevet gjelder både for religiøse og ikke religiøse, såfremt de har det til felles at de ikke reflekterer særlig over sine egne holdninger og stanpunkter.

Men tilbake til religion. Analyse av religionens læreseninger gir deg kanskje ikke en spesielt god forståelse av den religiøse, men det er fremdeles viktig og verdifullt. Dette er fordi religion oppmuntrer folk til å ikke reflektere over egne standpunkter. Dogmatisme gjøres til en dyd av religioner og bidrar dermed til å fastlåse "innstillingene" til "moralist-brytereren". Religion gjør det respektabelt å forsvare f.eks. hijab med "fordi Gud har sagt det" eller "fordi sånn gjør man i min religion". Religion er nok det mest påfallende eksemplet der slik tenkning oppmuntres, men ikke det eneste. Desverre har "kultur" fått noen av de samme trekkene, altfor mange forsvarer ett eller annet standpunkt med å si "sånn gjør mitt folk". Kultur blir dogme.

Dette er ting jeg mener bør kritiseres intenst, dogmatisme bør ikke gis noen innrømmelser i moralske (eller noen andre) spørsmål, refleksjon og selvkritisk innstilling bør være dyden over alle, selv om det ikke faller seg naturlig for de fleste mennesker. Hva er svaret? Tenk tilbake til starten, Haidt:

Only one group—college students at Penn—consistently exemplified Turiel's definition of morality and overrode their own feelings of disgust to say that harmless acts were not wrong

Dannelse.  

Hørt i Oslo tingrett

Morsomme greier

Advokat: - Så barnets unnfangelse fant altså sted 8.august?
Vitne: - Ja.
Advokat: - Og hva gjorde du på dette tidspunktet?
Vitne: - Eh... jeg ble knullet.

(...)

Advokat: - Doktor, før de foretok obduksjonen, sjekket De om avdøde hadde puls?
Vitne: - Nei
Advokat: - Sjekket de blodtrykket?
Vitne: - Nei
Advokat: - Sjekket De om vedkommende pustet?
Vitne: - Nei
Advokat: - Så det kan altså tenkes at pasienten var i live da De begynte obduksjonen?
Vitne: - Nei
Advokat: - Hvordan kan De være så sikker, doktor?
Vitne: - Fordi hjernen hans befant seg i et glass på skrivebordet mitt.
Advokat: - Jeg skjønner, men kan det likevel tenkes at pasienten var i live?
Vitne: - Ja, det kan tenkes at han var i live og drev advokatpraksis.

Sensasjonelle tall

Alle som har studert litt økonomi lærer seg fort å bli skeptiske når store tall viftes rund av folk med meninger. Listen over eksemplene jeg har kommet over bare det siste året er minst 500 millioner meter lang for lang til at det skulle være noe poeng i å gå gjennom den her. Nå nettopp leste jeg en artikkel som veldig konkret eksemplifiserte problemet med å slepe fram tall som ikke sier leseren noen ting, fordi han/hun ikke aner hva tallet må ses i forhold til.

Cap and trade would create what Commodity Futures Trading commissioner Bart Chilton anticipates as a $2 trillion market, "the biggest of any [commodities] derivatives product in the next five years. (...) In addition to trading the allowances and offsets themselves, participants in carbon markets can also deal in their derivatives — such as futures contracts to deliver a certain number of allowances at an agreed price and time.

De fleste av oss vil vel reagere på følgende måte: "oi, 2 billioner [trillion] dollar! det høres ut som uhorvelig mye penger, og så er det derivater*. Høres skummelt ut (maner fram bildet av credit default swaps). Hvis dette går skeis vil det sikkert dra med seg hele verdensøkonomien". Når man leser slike artikler er det viktig å repetere en setning i hodet som et mantra: " a hundred billion here, a hundred billion there, and soon you're talking real money" . 2 billoner høres ut som mye, men det tilsvarer omtrent en halv prosent av CDS-markedet før finanskrisen, så uansett om alle på Wall Street gikk fullstendig bananas i dette markedet ville det ikke ha potensial til å gjøre den helt enorme skaden.

Dette er noe som ofte irriterer meg, politikerne er som regel større syndere her enn journalister. To eksempler er John McCain som skulle bringe det amerikanske statsbudsjettet i balanse med såkalt"earmark reform" (earmarks utgjorde på det tidspunktet noen hundre millioner dollar av et underskudd på rundt 500 milliarder), og FrP som forsvarte sitt forslag om å kutte i budsjettene til skatteetaten med å påpeke at budsjettet deres [skatteetaten] var på over 600 millioner kroner (uten å si noe om mistanker om sløsing eller hva de mente etaten burde bruke mindre penger på).

Denne typen knep har jeg lært meg å forvente fra politikere, de har som regel en rimelig lettsindig omgang med statistikk og tall, omtrent som fylliken som klamrer seg til lyktestolpen, ikke for å bli opplyst (eller opplyse), men for å holde seg på beina. Men for en journalist (som formodentlig har som mål å opplyse) er det utilgivelig å ikke stille seg selv spørsmålene "vil folk skjønne noe av disse tallene" og enda mer grunnleggende "skjønner jeg noe av disse tallen". Uten å stille disse spørsmålene er det stor fare for at det du skriver ikke vil henge på greip.

* Når det gjelder derivater er det viktig å tilføye at de derivatene det her snakkes om vil likne mer på "futures" av varer enn på CDS. Disse har eksistert i flere mannsaldre og er ofte til stor nytte for å håndtere flyktighet (volatilitet) i markedet.

Herved legges "fillesaken" død

Noen har kanskje fått med seg at jeg synes den såkalte hijabkontroversen vi hadde i vinter var en fillesak både bokstavlig og billedlig talt. 

Ida Jackson har nå skrevet den definitive "hijab-metadialogen". Den får frem det meste jeg mener om saken, bare på en vittigere måte. Les selv

Da håper jeg alle dere som driver og inviterer meg til facebookgrupper med navn som "Ja til hijab", "Nei til hijab!", "Nei til brenning av hijab!" og "Heia hijabbrenning!" kan ta dere en bolle. Jeg melder meg ut.

Jeg lurer på når det å slåss mot et religiøst symbol ble det samme som å slåss mot vold mot kvinner, når det å slåss mot den ene dama som brant hijaben sin ble det samme som å slåss mot rasisme. Jeg lurer på når vi ble så tette i pappen at et religiøst symbol fra en Islam må ha en, evig betydning for alle som bruker det, mens vi aksepterer at merkelappen "kristen" rommer både Paven, Carola, Børre Knudsen, Gunnar Stålseth og Barack Obama.

Aah, det var godt.

I'd rather have a bottle in front of me

than a frontal lobotomy

"Crusaders, oddballs and the far right"

Ifølge EU-bloggeren på Financial Times nettutgave var det disse som gikk av med seieren i gårsdagens valg til Europaparlamentet. Nederlandske PVV (under den frittalende Geert Wilders ledelse), British National Party, Front Nationale, Dansk Folkeparti, FPÖ og BZÖ (begge fra østerrike) og en drøss mindre kjente høyrepopulistiske partier fra de nye EU-landene nådde igår nye høyder under et valg der også den etablerte høyresiden gjorde det svært skarpt. 

Men betyr dette så mye? Jeg tillater meg å tvile av to grunner.

Den første og lengste av grunnene er selve sammensetningen av EUs institusjoner og parlamentets rolle der. Her trengs det først en kort gjennomgang av hvordan europeisk lovgivning foregår: 

EUs lovgivende makt deles mellom Parlamentet og det såkalte Ministerrådet, kort beskrivelse følger:

Parlamentet
• Direkte folkevalgt organ. 
• Representantene sitter i partigrupper (ikke nasjonale grupper)
• Representasjon etter staters folketall
• Medlovgiver sammen med ministerrådet, samarbeider om utforming av lover. 
• Myndighet kun på enkelte områder.
• Myndighet kan bare utvides gjennom traktatendringer (som gjøres av Det Europeiske Råd)
• Kan godkjenne eller avvise budsjettene og har siste ord i spørsmål om såkalte ”ikke-obligatoriske bevilgninger” (pengebruk som ikke er klargjort i traktatene). 
• Kan ikke øke budsjettrammene ved å skrive ut skatter. 
• Godkjenner (og forkaster) EU- kommisjonen og dens president. 
• Vedtak skjer med absolutt flertall.

Ministerrådet (Council of the European Union)
• Sammensatt av regjeringsmedlemmer fra medlemslandene.
• Delt opp i grupper bestående av ministre fra det respektive politikkområde. 
• Unionens mektigste organ.
• Ledes av et presidentskap som går på rundgang (hvert halvår) mellom medlemslandene.
• Bestemmer over utforming av unionens budsjett der rammene er bestemt av traktatene og har siste ordet i spørsmål om ”obligatorisk pengebruk” (for eksempel landbrukssubsidier).

EUs lovgivende organer kan komme med tre typer bindende vedtak (rettsakter) på områder som dekkes av traktatene. All EU-lovgivning må skrives med henvisning til punkter i de eksisterende traktatene (lovlig basis). 

1. Reguleringer (Regulations) er lovendringer som automatisk blir lov i alle medlemsland uten at medlemslandenes egne politiske institusjoner trenger å gjøre noe. Hvis de er i konflikt med eksisterende lovverk i medlemslandene vil EUs reguleringer erstatte disse. De vanligste eksemplene på reguleringer er rettsakter for å sikre fri konkurranse på ”det indre marked” eller helse- miljø- og sikkerhetskrav i produksjon og arbeidsliv. 
   
2. Direktiver (Directives) er vedtak som gir medlemsland i oppgave å nå visse mål innen en tidsfrist. Disse forutsetter politisk handling i medlemslandene som selv kan velge hvilke virkemidler som trengs for å nå målene. Ett eksempel her er ”datalagringsdirektivet” som gir medlemslandene pålegg om å vedta lover og bevilge ressurser som muliggjør gjennomføring av: ”lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang, identiteter og tidspunkter for kommunikasjonen, samt lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon og kommunikasjonens bestemmelsessted (endepunkt) i mellom 6 mnd. og 2 år tilgjengelig for kompetente nasjonale myndigheter med tilgang, for bekjempelse av alvorlig kriminalitet ” 
   
3. Avgjørelser/vedtak (Decisions) Er lover som ikke har generell gyldighet men bare vedrører enkeltmedlemmer eller enkeltpersoner/selskaper. Denne metoden brukes for små saker (som for eksempel hverdagslige landbruksspørsmål (minstepris på tomater osv.)). 
   

Det arbeides hovedsakelig etter tre forskjellige prosedyrer som brukes i forskjellige politiske spørsmål.

1. Medbeslutning (eng. codecision) der ministerrådetrådet og parlamentet behandler saker og foreslår vedlegg eller andre endringer og forhandler om en endelig tekst (en komité kan utnevnes hvis de to institusjoner har problemer med å bli enige).
2. Konsultasjon (eng. consultation) der ministerrådet har endelig makt over vedtak men konsulterer parlamentet og saksrelevante organer. Parlamentet kan komme forslag til endringer/tillegg. 
   
3. Samtykke (eng. assent) Ministerrådet må ha parlamentets samtykke (absolutt flertall) for å gjøre vedtak. Likner på konsultasjon men under denne prosedyren kan parlamentet ikke komme med forslag til endringer/tillegg, bare godkjenne/forkaste.

Parlamentet er altså det mindre mektige av to lovgivende organer, det kan ikke øke budsjettrammene sine og de budsjettene de rår over er for peanøtter å regne i forhold til de nasjonale parlamentene. Det området de der Parlamentet har stor innflytelse, reguleringer, er gjerne spørsmålene og forslagene så spissfindige at den enkelte parlamentariker ikke har spesielt mye å stille opp med mot teknokratene i embetsverket. På et dypere plan kan det se ut til at Parlamentet sliter med paradoks. De har lav valgdeltakelse i valgene fordi velgerne (med rettespør du meg) oppfatter forsamlingen som fjern og lite relevant. Den lave deltaklsen svekker i sin tur parlamentets legitimitet og gjør det vanskelig å forsvare forslag om å gi det mer makt, hvilket i sin tur fører til at folks oppfatning av Parlamentet som fjernt og irrelevant vedvarer.   

Den andre grunnen til at jeg ikke blir opprømt av dette resultatet er at det i liten grad ser ut til at den økte oppslutningen for ytre høyre betyr at folk virkelig har fått stor sans disse partienes "politikk". Mte av den økte oppslutningen kan forklares med å vise til en økende misnøye med de etablerte politikerne som etter manges oppfatning har sviktet i disse krisetider ogdermed ikke vist seg velgernes tillit verdig. Resultatet bør derfor heller leses som en mishagsytring fra velgerne snarere enn et skift i tidsånden. Valg til Europaparlamentet er også en beleilig anledning til å gi slike signaler siden konsekvensene ikke er fullt så dramatiske, man kan dermed sjokkere de etablerte politikerne samtidig som man slipper å ha disse "skrullingene" i de nasjonale parlamentene. 

P.S. En ting ved dette valget gjør meg likevel litt nysjerrig, det later til at en stadig økende andel representantene i parlamentet er folk som ikke synes EU er en særlig god idé, hittil har ikke disse stemmene (f.eks. UK Independence Party) markert seg så voldsomt, men man skulle jo tro at før eller siden, når blokken deres blir stor nok, vil de kunne stelle til en hel del lurveleven i kontroversielle spørsmål. Jeg venter i spenning.

"Naturlig vekst" i israelske bosettinger

Ett av argumentene man ofte hører mot full stopp i utbyggingen av eksisterende bosettinger på Vestbredden er at man må godta "naturlig vekst". Høres jo ikke helt urimelig ut ikke sant, familier vokser. Me vent litt, såvidt jeg vet er det ingen menneskerett å bo akkurat der du vokste opp eller der du har bodd i et par år som nyetablert. Mine foreldre gjorde det ikke, da huset de bodde i som nyetablerte ble for lite kunne de ikke bare slenge på et nybygg på huset som til alt overmål spiste seg inn på nabotomta (les palestinsk eiendom). De måtte pent finne seg i å kjøpe ledig tomt et annet sted og bygge hus der. Dette er uansett bare unnskyldningen, den virkelige grunnen er snarere:

Settlement homes aren't quite the giveaways they were a few years ago. But they are still cheap, subsidized housing that continues to draw Israelis to move to the West Bank. In 2007, the last year for which there are official figures, the settlement population (not including annexed East Jerusalem) grew by 14,500 people. Of that growth, 37 percent was due to veteran Israelis or new immigrants moving to occupied territory. The "natural growth" argument is intended to cover up the continued, state-backed effort to encourage this migration.

(...)

The construction style is meant to "entice" people to come to settlements, as a realtor told me. Inside Israel such homes aren't available, she said. Put differently, even natural growth is unnaturally high in settlements. A construction freeze threatens that pattern.

Netanyahu and his partners don't want any of this to stop. They want settlements to keep growing, in order to block an Israeli withdrawal and a two-state solution. Obama wants a freeze as the first step toward a solution. The natural-growth argument is worse than a distraction; it's a scam. Let the buyer beware.

I Israel/Palestina-debatten (kanskje mer enn mange andre debatter) er det viktig å lese alt som kommer fra offisielt hold (begge sider) med antagelsen at det finnes en kake som meles.

Afrika: det paradoksale kontinentet

Theodore Dalrymple har skrevet en god artikkel der han tar for seg enkelte av mytene om hvorfor Afrika har hatt en så skuffende utvikling siden uavhengigheten uten benekte kolonimaktenes ansvar for mye av det. Les her. 

Hva driver Nord-Korea med?

For å være ærlig vet jeg ikke helt selv. Det er tydelig at ting ikke står bra til der og at Kim derfor nok har god grunn til å prøve å lage bråk for å unngå at noen utfordrer ham på hjemmeplan. Anne Applebaum har en annen teori om hvorfor Kim stadig sitter ved makten og kan lage bråk:

China is the one country that actually has influence over North Korea. Not only is China the only country to maintain frequent diplomatic and security contacts with North Korea; China could topple the North Korean regime tomorrow if it wanted to. China could cut off North Korea's oil. China could shut the border to trade. Or China could take the opposite tactic and open the border: Refugees would flee, and the regime would crumble, much as East Germany did 20 years ago this summer. To put it differently, China has more influence over the North Korean regime than all the other U.N. Security Council members put together, but it does not use this influence to stop the nuclear program. Instead, it has maintained trade relations, kept the oil flowing, built up its border fences, and paid lip service to the international efforts to block the North Korean nuclear program (the Chinese claimed to have learned about the recent nuclear test an hour in advance, which no one believes), meanwhile hunkering down to watch what happens.

Formålet med dette må i så fall være

there are good reasons for the Chinese to prod Kim Jong-il to keep those missiles coming. By permitting North Korea to rattle its sabers, the Chinese can monitor Obama's reaction to a military threat without having to deploy a threat themselves. They can see how serious the new American administration is about controlling the spread of nuclear weapons without having to risk sanctions or international condemnation of their own nuclear industry. They can distract and disturb the new administration without harming Chinese-American economic relations, which are crucial to their own regime's stability.

Som sagt, teorien er interessant, jeg er ikke sikker på om jeg tror på den, jeg vet at Kina og Nord-Korea har hatt store samarbeidsproblemer før og at Kim har vært oppfattet som et forferdelig gnagsår. Det er også ganske vanlig å overvurdere innflytelsen stormakter har over sine mindre klienter. Tenk bare på all frustrasjonen Castro gav Bresjnev, Mubarak gir amerikanerne. Det er noe med disse småstatsdiktatorene med enorme ego som gjør at de vanskelig lar seg styre.

P.S. For en veldig lang og rystende gjennomgang av fenomenet Nord-Korea anbefaler jeg Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty

Mot dumheten

kjemper selv gudene forgjeves

eller... Newsweek gjør i alle fall en god jobb i siste utgave når de påpeker noe av kvakksalveriet, kvasi-vitenskapen og fjolleriet som Oprah skyfler ut til folket i liberale doser.

On Oprah's show, there is one opinion more equal than others; and by the end of the program there was no doubt where Oprah herself stood on the issue. She told her audience that she found Somers's bestselling books on bioidentical hormones "fascinating" and said "every woman should read" what she has to say. She didn't stop there. Oprah said that although she has never had a hot flash, after reading Somers she decided to go on bioidenticals herself. "After one day on bioidentical estrogen, I felt the veil lift," she wrote in O, The Oprah Magazine. "After three days, the sky was bluer, my brain was no longer fuzzy, my memory was sharper. I was literally singing and had a skip in my step." On the show, Oprah had her own word of warning for the medical establishment: "We have the right to demand a better quality of life for ourselves," she said. "And that's what doctors have got to learn to start respecting."

Jepp, der fikk de snobbete legene så hatten passet tenker jeg. Er det ikke toppen av frekkhet fra disse legene å si at disse mirakelkurene vi liker så godt (og så inderlig vi tro på) ikke har vitenskapelig støtte? Jeg mener, her leter vi med lys og lykter etter bedre og lengre liv og når det kommer noen og gir oss det vi vil ha så må disse legene ødelegge det for oss.

Så tåpelig som hennes lefling med "vitenskap" er, blekner det i forhold til hennes råd om det mer åndelige aspektet ved å leve bra. 

This perpetual search for The Answer reached its apex a couple of years ago, when Oprah led the frenzy over The Secret. The video and accompanying book were a rehash of one of the oldest of self-help truisms—"think positive"—refreshed with a dusting of "science." The secret of The Secret was something called the Law of Attraction. As Oprah put it on the show, "It says that the energy, that the thoughts and feelings that you put out into the world, both good and bad, are exactly what is always coming back to you, so you have the life that you have created." Oprah and the teachers of The Secret, as they call themselves, did not mean this metaphorically. They explained that the universe and everything in it are made of vibrating energy, and by thinking positively we can actually "attract" the positive vibrations of the universe and bend them to our will. "You're a field of energy in a larger field of energy," one of The Secret's teachers said. "And like attracts like, and that's very, very scientific."

By harnessing this powerful science, they said, we can have anything we want—happiness, love, fabulous wealth. This was so inspiring to Oprah that she devoted three shows to the product and appeared on Larry King to talk it up more. She said it encapsulated everything she believes. "I've been talking about this for years on my show," she said. "I just never called it The Secret."

On one of the Secret shows, Oprah gave an example of the scientific power of the concept. She said that once, while she was hosting an episode about a man who could blow really big soap bubbles, she was thinking to herself, "Gee, that looks fun. I would like to blow some bubbles." When she returned to her office after the show, there, on her desk, was a silver Tiffany bubble blower. "So I call my assistant," Oprah told the audience. "I say, 'Did you just run out and get me some bubbles? 'Cause I got bubbles by my desk.' And she says, 'No, the bubbles were always there. I bought you bubbles for your birthday and you didn't notice them until today'."

Aah, fordi hun hadde tenkt på såpebobler gikk assistenten ut og kjøpte såpebobleutstyr LENGE FØR 

I tillegg til å avsløre et sinn totalt blottet for evne til å se årsakssammenhenger, illustrerer nok dette noe viktig om Oprahs personlighet men det tror jeg ikke jeg vil kommentere denne gangen (selv om det er fristende) . Jeg nøyer meg med å dirigere dere til The Chasers gjennomgang av The Secret, den får stort sett frem det jeg vil si.

Amos Elon (1926-2009)

Christopher Hitchens hedrer den israelske journalisten og hedersmannen Amos Elon. 

For many years Amos was the best-known writer about his country, both inside and outside it. As an ironic and lucid and mordant essayist for the daily paper Haaretz, he wrote about Israel "proper," about the territories it had seized after 1967, about the Germany where he lived for many years, and about the United States, with which he also had a kind of love-hate understanding

Elon var aldri redd for å si det han mente, og var så godt som alltid innsiktsfull og refektert, han trakk også de riktige moralske lærdommene av Holocaust og Israel-Palestina-konflikten (til forskjell fra f.eks. Elie Wiesel). Han var en kritiker av okkupasjonen og bosettingspolitikken lenge før det ble "moteriktig" og han hadde lite til overs for hersketeknikkene som ble brukt i debatten om konflikten. Han siterte en gang en israelsk diplomat i USA som på spørsmål om hva han var mest fornøyd med å ha utrettet, svarte "getting the press and the American Jewish community to buy into the notion that criticisms of Israel were tantamount to anti-Semitism". 

Mustafa Barghouthi er ikke optimistisk

Den velkjente politikeren og sekularisten Mustafa Barghouthi er en man bør høre på

I am increasingly convinced that if Obama fails to speak out now, it will doom the two-state solution forever. Further fiddling in Washington -- after eight years of it -- will consign Jerusalem, the West Bank and the two-state solution to an Israeli expansionism that will overwhelm the ability of cartographers to concoct a viable Palestinian state

Noe av bakteppet for dette er nyheten om at Israel har godkjent ny bosetting på vestbredden like før USA-besøket. Man får nesten inntrykk av at tostatsløsning ikke er så viktig for denne israelske regjeringen, go figure.

Amerikanere og deres anstrengte forhold til banker

Noe som har fascinert meg lenge er at jo lenger ut på den hyperkapitalistiske høyresiden du ser, jo mer skeptiske (i noen tilfeller direkte fiendtlige) er folk til bank- og kredittvesen. Du ser disse mange steder på nettet (til og med på Dagens Næringslivs debattfora) og særlig på andre siden av Atlanteren. Dette er sikkert et tema jeg vil komme innom flere ganger så i første omgang kan dere lese historiker Simon Schama i FT som tar for seg røttene til denne brokete bevegelsen.

Whether his [Jackson] bankophobia was the cause of his re-election in 1832 is open to debate but there is no doubt that in his mistrust of paper currency and his almost paranoid suspicion of the Bank’s monopoly of issue, Jackson tapped into a pulsing vein of American insecurity about the moral character of money.

Kontroversen om pengenes karakter skrev seg tilbake til en skillelinje som var like gammel som republikken. På den ene siden sto Alexander Hamilton som ville bygge republikken på kapital og industri, noe som forutsatte bankvesen og finansmarkeder. På den andre siden var Thomas Jefferson som så for seg en republik av likeverdige friholdende bønder, han var skeptisk til kapital og makten som fulgte med, og var derfor redd for at demokratiet ville forvitre i et industrisamfunn der pengene ble "abstrakte".

Like Jefferson, who in almost every other respect was a more sophisticated mind, Jackson came to believe paper money at best an unreliable creature of financial whim (those depending on it never sure how much it might be discounted), and at worst the choice tool of a conspiracy to enslave through debt. Silver coin had circulated through the country both before and after independence, and Jackson, as authentically populist as his campaign advertising, preferred, for transactions, something on which one could bite.

(...)

Paper encouraged speculation; speculation enslaved citizens to the bank monopolists, and those who got hurt were “the bone and sinew” of the country, “men who love liberty and desire nothing but equal rights and equal laws”, “the agricultural, mechanical and labouring classes of society”. The stranglehold exercised by a central bank, which could make “money plenty or scarce at its pleasure”, was a “despotic sway” that made American liberties, well, not worth the paper they were printed on. The Bank of the United States was dead but woe betide the US should ever a successor arise again, as the agency through which “the monied interest” could tyrannise the honest majority!

Den dag i dag høres ekkoene fra dette på nettet og i Ron Pauls tilhengerskare. Den drar på en i utgangspunktet sympatisk ur-amerikansk maktskepsis og pionerånd som desverre også kan få absurde konspiratoriske utslag. 

Ukonvensjonell pengepolitikk

Willem Buiter i Finacial Times kommer med en nyttig begrepsoppklaring:

Quantitative easing is an increase in the size of the balance sheet of the central bank through an increase it is monetary liabilities (base money), holding constant the composition of its assets. Asset composition can be defined as the proportional shares of the different financial instruments held by the central bank in the total value of its assets. An almost equivalent definition would be that quantitative easing is an increase in the size of the balance sheet of the central bank through an increase in its monetary liabilities that holds constant the (average) liquidity and riskiness of its asset portfolio.

Qualitative easing is a shift in the composition of the assets of the central bank towards less liquid and riskier assets, holding constant the size of the balance sheet (and the official policy rate and the rest of the list of usual suspects). The less liquid and more risky assets can be private securities as well as sovereign or sovereign-guaranteed instruments. All forms of risk, including credit risk (default risk) are included.

Greit å få med seg for de som vil henge med.

Hva nå Sri Lanka?

Kevin Drum stiller et viktig spørsmål: 

And now the hardest part: can the Sinhalese majority bring itself to treat the defeated Tamil minority charitably after a quarter century of brutal war and nearly 100,000 deaths? Stay tuned.

Opprør som dette har en lei tendens til å blusse opp igjen, vi venter i spenning.

Journalistenes politiske synspunkter er ikke problemet

Ikke det største problemet i alle fall

Men hvis det ikke er signifikant ubalanse i medienes dekning, hvorfor fortsetter folk å se den?

Det skyldes ifølge David Nicolas Hopmann tre ting:

- For det første at folk har en tendens til å overvurdere forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. For det andre viser forskning at folk har en tendens til å legge mer merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. For det tredje har de fleste mennesker en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv - det man kaller tredjepersons-effekten, sier Hopmann

Det jeg lenge har sett på som det største problemet er medienes populisme og hang til å tekkes sine leseres behov for å få høre det de vil høre.

Meningers mot

Det er opplest og vedtatt at det er en vanskelig og utakknemlig jobb å være den som må "si det som det er", og "sette ord på det folk flest tenker", dette hører vi til stadighet. Gjør du dette blir du "tidd ned med klamme sabler" (eller noe i den duren).  Den "politisk korrekte" kultureliten vil ikke ta tak i de ubehagelige sannhetene du har avdekket. De reagerer refleksmessig med fordømmelse mot alle som prøver å ta fra dem deres kjære høytsvevende ønskedrømmer om flerkultur, "det nye utvidede vi" og kumbaya... Ører og øyne lukkes med en gang noen sier noe om brune mennesker som ikke er udelt positivt, man vil ikke ta inn over seg at Oslo i 2029 vil ha flertall av ikke-vestlige innvandrere, at de fleste voldtektene her i landet begås av utlendinger, at vi oversvømmes av destruktiv fremmed ukultur. Disse "sannhetene" er for ubehagelige for kultureliten så de lyver for seg selv og andre. Dette er en noe spissformulert versjon av det jeg tar for å være gjennomgangstonen i det jeg tidligere har omtalt som Idiot-Norge, en gruppe som klarer det kunststyket å være selvtilfreds, selvhøytidelig og selvmedlidende på én gang.

Men Idiot-Norges motstandere, la oss kalle dem "Skrive- og Skravle-Norge", opptrer ofte like dårlig. Altfor ofte imøtegås påstander som de jeg har nevnt over, ikke med fakta og forsøk på perspektivsetting, men med mistenkeliggjøring av motdebattanten. Det typiske mønsteret går omtrent slik:

Idiot-Norge: all innvandringen kommer til å talibanisere Norge

Skrive- og Skravle-Norge: fy skam deg! nå sprer du bare stygge fordommer mot muslimer og brune mennesker! Innvandring er en berikelse, basta! og det fargerike fellesskapet kommer til å bli kjempeflott. 

Jeg regner med dere ser problemet (trykk link hvis ikke), Skrive- og Skravle-Norge forutsetter i premisset sitt (uten å underbygge det) at Idiot-Norge tar feil, og utleder videre at dette kommer til å bli flott. Skrive- og Skravle-Norge er også så sikker i sin sak at det blir omtrent umulig å tro at Idiot-Norge alvorlig kan mene det som blir sagt. Det er nok heller slik at de bare ikke liker å se brune mennesker/muslimer og griper til ethvert argument de finner.  

Dette er i korte trekk grunnen til at integreringsdebatten er den minst vellykkede deabtten man har i Norge, ingen av sidene er villig til å høre hva motparten sier og de debatterer omtrent aldri de samme spørsmålene. Idiot-Norge leser aviser og liker ikke det de ser, de får med seg en og annen statisktikk og danner seg da et bilde av et rike som står for fall (regner med det er et element av "confirmation bias" her). Skrive- og Skravle-Norge kjenner til mer av statistikken og har kanskje et bredere perspektiv med kunnskap om nyanser. Men de evner overhodet ikke å bruke den kunnskapen til å bekjempe de forestillingene som dominerer i Idiot-Norge, de er for opptatte med å hyle om kjetteri, fordommer og rasisme til å komme med saklige motargumenter til idiotenes virkelighetsfremstilling. Det som savnes her er nyanser og empati, folk er forskjellige men langt fra alle mennesker synes mangfold er spennende og berikende, videre er det fornærmende å si til folk at de burde skamme seg hvis de ikke mener innvandring er et udelt gode. Jeg vet selv godt at innvandring er ikke et udelt gode, det fører med seg en drøss av utfordringer (som jeg i tiden fremover vil ta for meg), og det skaper bare bitterhet om man prøver å benekte disse samtidig som man prøver å gi skyldfølelse til de som legger merke til dem. 

Selv har jeg konstatert en ting, selv i de verste finanskrisetider like etter jul, med makroøkonomisk debatt som etter mitt syn lå dypt dene i sumpen, ble jeg ikke halvparten så deprimert som jeg blir når jeg dypper tåen uti norsk integreringsdebatt. 

A place with wide lawns

and narrow minds* :)

*jeg tror forsåvidt ikke at sinnene er særlig bredere andre steder, så plenene er vel noe å sette pris på. Gratulerer med dagen alle sammen 

Delte meninger om jordens form

Jeg er rimelig sikker på at jeg vil bruke denne overskriften ganske ofte for å kritisere mediedekning av ulike ting. Men ikke denne gangen.

Han fortalte meg at han er med i en ungdomsgruppe, og at den møtte imamen. De diskuterte sannheten, og imamen advarte dem mot skolens lære:

– Det dere lærer på skolen, er ikke alltid sant og riktig. For eksempel, lærer skolen dere at jorden er rund som et egg, mens dette ikke er riktig. For jorden er flat!

 Jeg tror ikke dette er spesielt vanlig, men jeg ønsker uansett dette velkommen, en imam som går såpass over styr undergraver barnas religiøsitet mer enn hundre Richard Dawkins.

Fryktens by

En av de beste artiklene jeg har lest på en stund er denne i Vanity Fair, om et fengselsfotballag som ble fengselsgjeng og til slutt byens mektigste mafia.

In the background was a crime rate in São Paulo that was among the highest in the world, and the fact that even as the city was remaking itself into a center of global business it was being transformed into an archipelago of innumerable little fortresses where a large population of the fortunate lived and worked in near-total isolation from the poor. The two transformations were related. It was not only that the poor were being abandoned by government but that the very need for government was being questioned by the elites. Armored cars, private guards, helicopters, and business jets. Walls and high-voltage fences. Cheap labor, filthy rivers, and private schools. Tax evasion. Yes, and the fullness of long-distance communication. Within the limits of comfort, global capital seemed to be seeking places where laws were almost a charade, and in São Paulo it was demonstrating that the connection that mattered was neither to the street nor to the state. For better or worse the pattern was driven by trends larger than Brazil. For better or worse national policies were helpless to stop it. No insight was required to understand that crime was a symptom of poverty and alienation. But these were problems that government programs could barely address, let alone solve, and so, predictably, in the 1990s, authorities in São Paulo started cracking down and getting tough on crime. Fading states are not without power. Arrests and convictions soared, and sentences grew longer. It was a popular policy in São Paulo, where people assumed that their streets would grow safer, as if crime were a finite problem, and violence was a predilection of some certain percentage of the population.

les gjerne hele greia.

Arbeidslyst, kom treng deg på

her skal du motstand få!

Madoff

PBS Frontline har en dokumentar om Bernie Madoff.

To umiddelbare observasjoner, (i) vanligvis er slike moralske katastrofer resultat av en gradvis utglidning, så var tydeligvis ikke tilfelle med Madoff, pill råtten fra starten.

(ii) Jeg har lagt merke til et mønster, folk som driver pyramidespill blir "eitrande forbanna" når de får forespørsler om innsikt i driften og/eller forespørsler om uttak av innskudd (eks. Enron, TA-invest, Madoff, T5PC). Jeg aner en investeringsstrategi, 1) invester penger i ulike fond og selskaper, 2)vær en "vitebegjærlig" aksjonær 3) hvis ledelsen virker særlig irritabel, selg deg ut og ta en hard short-posisjon. 

Ok, dette er ikke akkurat genialt, og jeg har ingen tro på at jeg er den eneste som har fått denne ideen. Kan det være at omtrent alle toppledere er jævlig irritable og at irritabilitet ikke er en indikator på noe som helst.

Vad tycks? 

Ny "beinhard" fotballiga

Og da snakker jeg faktisk ikke om spillerne og deres strabaser, men snarere om publikum.

Får si først som sist at jeg er heller skeptisk til konseptet, av to grunner. (i) Jeg har selv aldri bedømt iderettens underholdningsverdi etter "underlivsfølelse", og jeg har vanskelig for å tro at damefotball vil ha noe å vinne på å konkurrere på slike "attributter", all den tid man enkelt kan skaffe seg SKIKKELIG PORNO. (ii) En kamp skal vel sikkert vare i en drøy time, fins det virkelig så mange som har interesse av å sitte i ro (med uforløst ereksjon) en drøy time sammen med andre menn (jeg regner ikke med det blir altfor mange kvnner), vel kanskje hvis tribunene utstyres slik (merk pute, den skal ikke under for å si det sånn):