Farse på farsi

Første reaksjon er overraskelse, ikke over at Ahmadinejad tok seieren, han hadde alltid en rimelig god sjanse til å gjøre det. Han nyter stor støtte på landsbygda og har klart å holde på en god del av støtten blant urbane fattigfolk som bar ham fram til den overraskende seieren i 2005. Overraskelsen er marginen, den er så høy at den sår alvorlig tvil om dette valgets troverdighet. Det lukter helt klart valgfusk, noe jeg ikke hadde bekymret meg for på forhånd. Dette fordi begge kandidatene var godkjent av vokterrådet, hvilket skulle tilsi at de var funnet tilstrekkelig lojale mot revolusjonen. Vokterrådet klarte også som regel å legge ned veto mot de fleste av forslagene til den forrige presidenten fra reformbevegelsen, Khatami som også var langt mer liberal enn dagens kandidat Mousavi. Man skulle derfor tro at vokerrådet og Khamenei ville foretrekke denne metoden i stedet for å ta sjansen på valgfusk. I tillegg til dette har det vært en del samarbeidsproblemer mellom Ahmadinejad og Khamenei, for ca. to år siden fikk Ahmadinejad rimelig hard medfart i avisen som regnes som vokterrådets talerør, på grunn av sin uberegnelige og lunefulle oppførsel. Gnissninger har det også blitt etter at Ahmadinejad har gitt hint om at han snakker med gud, noe en ayatollah naturlig nok kunne føle seg truet av. Så på forhånd ville jeg kke spådd at jeg ville sitte her og skrive om mistanker om valgfusk, men det er altfor mye som skurrer til at jeg kan kjøpe dette resultatet.

Det jeg umiddelbart biter meg merke i er:

(i) at meningsmålingene på ingen måte spådde dette, de mest troverdoge målingene viste fordel Mousavi men også store forskjeller fra måling til måling. Et sprik på langt mer enn 15% mellom de mest troverdige målingene og valgresultat gjøre valgresultatet suspekt.

(ii) I motsetning til forrige valg hadde reformkreftene en kandidat som appellerte til dem. Mousavi er riktignok ingen Khatami, han er en av revolusjonens "grand old men" og står nok fremdeles inne for mer av dagens samfunnsordning enn det mange av hans velgere gjør, men han klarte i den siste perioden opp mot valget å skape begeisting blant unge, middelklassevelgere og kvinner. I tillegg hadde han større appell i arbeiderklassen enn Khatami hadde i sin tid.

(iii) Ahmadinejad vant forrige valg mye på grunn av lav valgdeltakelse (63% siden mange reformister satt hjemme) og fordi hans motkandidat den gangen var den notorisk korrupte Rafsanjani. Denne gangen ble deltakelsen mye høyere, og det er svært lite sannsynlig at særlig mye av økningen i deltakelse skulle komme Ahmadinejad til gode, stemningen i Teheran før valget tydet sterkt på at Mousavi ville få flest stemmer der.

(iv) Ahmadinejad har mistet popularitet i byene på grunn av sin økonomiske politikk (høy inflasjon og arbeidsledighet) og svært så konfrontasjonelle linje i utenrikspolitikken. Noe av tapet i byene har han nok kompensert for ved å konsolidere på landsbygda men det er tvilsomt at dette skulle være nok.

Juan Cole (viktig midtøstenkommentator) har følgende å si om det jeg har påpekt:

It is claimed that Ahmadinejad won the city of Tabriz with 57%. His main opponent, Mir Hossein Mousavi, is an Azeri from Azerbaijan province, of which Tabriz is the capital. Mousavi, according to such polls as exist in Iran and widespread anecdotal evidence, did better in cities and is popular in Azerbaijan. Certainly, his rallies there were very well attended. So for an Azeri urban center to go so heavily for Ahmadinejad just makes no sense. In past elections, Azeris voted disproportionately for even minor presidential candidates who hailed from that province.

(...)

Ahmadinejad is claimed to have taken Tehran by over 50%. Again, he is not popular in the cities, even, as he claims, in the poor neighborhoods, in part because his policies have produced high inflation and high unemployment. That he should have won Tehran is so unlikely as to raise real questions about these numbers. [Ahmadinejad is widely thought only to have won Tehran in 2005 because the pro-reform groups were discouraged and stayed home rather than voting.)

videre:

Ahmadinejad's numbers were fairly standard across Iran's provinces. In past elections there have been substantial ethnic and provincial variations.

Og til slutt:

The Electoral Commission is supposed to wait three days before certifying the results of the election, at which point they are to inform Khamenei of the results, and he signs off on the process. The three-day delay is intended to allow charges of irregularities to be adjudicated. In this case, Khamenei immediately approved the alleged results.

Det var ikke bare i provinsensene det var påfallende lite variasjon. Dette er stemmetallene til de to viktigste kandidatene etter hvert som de kom inn

Den linjen er i retteste laget spør du meg, det er om lag slik det ville sett ut hvis man hadde bestemt seg for resultatet påforhånd. Når den ene av kandidatene hadde større støtte i sentrale strøk enn i rurale ville man ventet en tidlig fordel hans motstander som senere ville bli kortet inn når de folkerike sentrale valgkretsene begynte å rapportere.

Det må riktignok påpekes at dette kun er indisier og håndfaste bevis eller vitner enda ikke har materialisert seg. Men dette lukter råttent lang vei, og jeg lurer på hvorfor det gikk slik.

Jeg kan tenke meg en mulig grunn. Det kan hende at vokterrådet lot Mousavi stille til valg fordi de følte seg rimelig sikker på at han ville tape, og da de i siste liten innså at han lå an til å vinne fikk de panikk og tuklet med stemmetellingen, dette vil i så fall forklare hvorfor jukset ble gjennomført med så lite fingerspissfølelse. Mousavi og ypperste leder Khamenei har også hatt et særdeles dårlig forhold i over 30 år, Khamenei orket kanskje ikke tanken på å arbeide med Mousavi igjen selv om han ville ha siste ord i de fleste konflikter. Det er også mulig at vokterrådet var lite lystne på en ny president fra reformbevegelsen uansett hvem det var, fordi de stadig ville bli nødt til å overkjøre den folkevalgte presidenten og dermed gå på mange prestisjetap både internasjonalt og i forhold til befolkningen. Kanskje anså de dette ene store prestisjetapet som som noe å foretrekke framfor stadige verkende konflikter med den folkevalgte.

I Financial Times refereres det til Iran-kjennere som foreslår en annen tolkning:

Veteran Iran watchers hinted that Mr Ahmadi-Nejad and the Revolutionary Guard who back him might now be more powerful than the supreme leader himself

Denne teorien kan være korrekt, vi vet at Ahmadinejad har plassert mange lojalister rundt omkring i embetsverket og rensket ut mange av sine meningsmotstandere fra viktige stillinger. Men jeg finner det likevel vanskelig å tro at han faktisk kunne gjennomført noe slikt og mottatt tilsynelatende entusiastisk støtte fra Khamenei uten at Khamenei selv var med på det. Jeg skal ikke avfeie det, udemokratiske staters maktforhold flyter ofte en del og er ikke lette å forstå, men jeg er på dette tidspunkt skeptisk til denne analysen. Finn ut mer her.

Financial Times foreslår også en tredje forklaring, som har trekk til felles med min egen:

The vivid, brazen debate of the electoral campaign had illustrated Iranian society’s diversity, its thirst for greater freedom and for more pragmatic management of the economy. These stirrings might have been encouraged by the more conciliatory approach of Barack Obama, the US president. That same approach, however, may have proved far too threatening for the regime.

Dette høres også relativt sannsynlig ut, det hersker stor enighet om at George Bush ufrivillig hjalp haukene på øyresiden i Iransk politikk ved å gi dem gode unnskyldninger for å knipe hardt sammen i sikkerhetspolitiken, samt mistenkeliggjøre de mer forsoningsorienterte kreftene. En Barck Obama vilnok ikke gi dem samme hjelp, kanskje vil han snarere undergrave de skremselsscenariene haukene og prestene kunne vise til og samle støtte med. Uten forestillingen om beleiring ville sikkerhetsstaten og den svært innskrenkede friheten bli stadig vanskeligere å forsvare. En måte å unngå dette vil være å sørge for minst én president sørger for å holde spenningsnivået høyt.

Makthaverne satser nok på at demonstrasjonene vil gi seg etter noen dager, og at ro og normaltilstand vender tilbake uten de største bruduljene. Preste-/militærstyret vil nok slippe unna med dette denne gang men man må spørre seg om de ikke spiller høyere enn de er klar over og at slike grep på sikt vil deres undergang. Når blir i så fall det? Cole igjen:

In the past decade, reformers have always backed down in Iran when challenged by hardliners, in part because no one wants to relive the horrible Great Terror of the 1980s after the revolution, when faction-fighting produced blood in the streets. Mousavi is still from that generation.

My own guess is that you have to get a leadership born after the revolution, who does not remember it and its sanguinary aftermath, before you get people willing to push back hard against the rightwingers.

Det var ikke dette man kunne ønsket seg, men forandring i Iran må nok komme innenfra, USAs relativt lave profil i denne saken tror jeg i alle fall er velvalgt, for å si det som denne svensk-iranske bloggeren:

Obamas administration har skött situationen klockrent. Det höjs givetvis röster om att USA borde agera och göra något. Faktum är att USA knappast kan göra något konkret för att hjälpa utan däremot göra mycket för att försämra läget. Om storslagen amerikansk retorik hade kunnat hjälpa så hade Iran varit världens mest demokratiska land vid det här laget.

Man får i det minste håpe at slike farser bidrar til å forkorte snarere enn forlenge regimets levetid.

"Crusaders, oddballs and the far right"

Ifølge EU-bloggeren på Financial Times nettutgave var det disse som gikk av med seieren i gårsdagens valg til Europaparlamentet. Nederlandske PVV (under den frittalende Geert Wilders ledelse), British National Party, Front Nationale, Dansk Folkeparti, FPÖ og BZÖ (begge fra østerrike) og en drøss mindre kjente høyrepopulistiske partier fra de nye EU-landene nådde igår nye høyder under et valg der også den etablerte høyresiden gjorde det svært skarpt. 

Men betyr dette så mye? Jeg tillater meg å tvile av to grunner.

Den første og lengste av grunnene er selve sammensetningen av EUs institusjoner og parlamentets rolle der. Her trengs det først en kort gjennomgang av hvordan europeisk lovgivning foregår: 

EUs lovgivende makt deles mellom Parlamentet og det såkalte Ministerrådet, kort beskrivelse følger:

Parlamentet
• Direkte folkevalgt organ. 
• Representantene sitter i partigrupper (ikke nasjonale grupper)
• Representasjon etter staters folketall
• Medlovgiver sammen med ministerrådet, samarbeider om utforming av lover. 
• Myndighet kun på enkelte områder.
• Myndighet kan bare utvides gjennom traktatendringer (som gjøres av Det Europeiske Råd)
• Kan godkjenne eller avvise budsjettene og har siste ord i spørsmål om såkalte ”ikke-obligatoriske bevilgninger” (pengebruk som ikke er klargjort i traktatene). 
• Kan ikke øke budsjettrammene ved å skrive ut skatter. 
• Godkjenner (og forkaster) EU- kommisjonen og dens president. 
• Vedtak skjer med absolutt flertall.

Ministerrådet (Council of the European Union)
• Sammensatt av regjeringsmedlemmer fra medlemslandene.
• Delt opp i grupper bestående av ministre fra det respektive politikkområde. 
• Unionens mektigste organ.
• Ledes av et presidentskap som går på rundgang (hvert halvår) mellom medlemslandene.
• Bestemmer over utforming av unionens budsjett der rammene er bestemt av traktatene og har siste ordet i spørsmål om ”obligatorisk pengebruk” (for eksempel landbrukssubsidier).

EUs lovgivende organer kan komme med tre typer bindende vedtak (rettsakter) på områder som dekkes av traktatene. All EU-lovgivning må skrives med henvisning til punkter i de eksisterende traktatene (lovlig basis). 

1. Reguleringer (Regulations) er lovendringer som automatisk blir lov i alle medlemsland uten at medlemslandenes egne politiske institusjoner trenger å gjøre noe. Hvis de er i konflikt med eksisterende lovverk i medlemslandene vil EUs reguleringer erstatte disse. De vanligste eksemplene på reguleringer er rettsakter for å sikre fri konkurranse på ”det indre marked” eller helse- miljø- og sikkerhetskrav i produksjon og arbeidsliv. 
   
2. Direktiver (Directives) er vedtak som gir medlemsland i oppgave å nå visse mål innen en tidsfrist. Disse forutsetter politisk handling i medlemslandene som selv kan velge hvilke virkemidler som trengs for å nå målene. Ett eksempel her er ”datalagringsdirektivet” som gir medlemslandene pålegg om å vedta lover og bevilge ressurser som muliggjør gjennomføring av: ”lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang, identiteter og tidspunkter for kommunikasjonen, samt lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon og kommunikasjonens bestemmelsessted (endepunkt) i mellom 6 mnd. og 2 år tilgjengelig for kompetente nasjonale myndigheter med tilgang, for bekjempelse av alvorlig kriminalitet ” 
   
3. Avgjørelser/vedtak (Decisions) Er lover som ikke har generell gyldighet men bare vedrører enkeltmedlemmer eller enkeltpersoner/selskaper. Denne metoden brukes for små saker (som for eksempel hverdagslige landbruksspørsmål (minstepris på tomater osv.)). 
   

Det arbeides hovedsakelig etter tre forskjellige prosedyrer som brukes i forskjellige politiske spørsmål.

1. Medbeslutning (eng. codecision) der ministerrådetrådet og parlamentet behandler saker og foreslår vedlegg eller andre endringer og forhandler om en endelig tekst (en komité kan utnevnes hvis de to institusjoner har problemer med å bli enige).
2. Konsultasjon (eng. consultation) der ministerrådet har endelig makt over vedtak men konsulterer parlamentet og saksrelevante organer. Parlamentet kan komme forslag til endringer/tillegg. 
   
3. Samtykke (eng. assent) Ministerrådet må ha parlamentets samtykke (absolutt flertall) for å gjøre vedtak. Likner på konsultasjon men under denne prosedyren kan parlamentet ikke komme med forslag til endringer/tillegg, bare godkjenne/forkaste.

Parlamentet er altså det mindre mektige av to lovgivende organer, det kan ikke øke budsjettrammene sine og de budsjettene de rår over er for peanøtter å regne i forhold til de nasjonale parlamentene. Det området de der Parlamentet har stor innflytelse, reguleringer, er gjerne spørsmålene og forslagene så spissfindige at den enkelte parlamentariker ikke har spesielt mye å stille opp med mot teknokratene i embetsverket. På et dypere plan kan det se ut til at Parlamentet sliter med paradoks. De har lav valgdeltakelse i valgene fordi velgerne (med rettespør du meg) oppfatter forsamlingen som fjern og lite relevant. Den lave deltaklsen svekker i sin tur parlamentets legitimitet og gjør det vanskelig å forsvare forslag om å gi det mer makt, hvilket i sin tur fører til at folks oppfatning av Parlamentet som fjernt og irrelevant vedvarer.   

Den andre grunnen til at jeg ikke blir opprømt av dette resultatet er at det i liten grad ser ut til at den økte oppslutningen for ytre høyre betyr at folk virkelig har fått stor sans disse partienes "politikk". Mte av den økte oppslutningen kan forklares med å vise til en økende misnøye med de etablerte politikerne som etter manges oppfatning har sviktet i disse krisetider ogdermed ikke vist seg velgernes tillit verdig. Resultatet bør derfor heller leses som en mishagsytring fra velgerne snarere enn et skift i tidsånden. Valg til Europaparlamentet er også en beleilig anledning til å gi slike signaler siden konsekvensene ikke er fullt så dramatiske, man kan dermed sjokkere de etablerte politikerne samtidig som man slipper å ha disse "skrullingene" i de nasjonale parlamentene. 

P.S. En ting ved dette valget gjør meg likevel litt nysjerrig, det later til at en stadig økende andel representantene i parlamentet er folk som ikke synes EU er en særlig god idé, hittil har ikke disse stemmene (f.eks. UK Independence Party) markert seg så voldsomt, men man skulle jo tro at før eller siden, når blokken deres blir stor nok, vil de kunne stelle til en hel del lurveleven i kontroversielle spørsmål. Jeg venter i spenning.