"Crusaders, oddballs and the far right"

Ifølge EU-bloggeren på Financial Times nettutgave var det disse som gikk av med seieren i gårsdagens valg til Europaparlamentet. Nederlandske PVV (under den frittalende Geert Wilders ledelse), British National Party, Front Nationale, Dansk Folkeparti, FPÖ og BZÖ (begge fra østerrike) og en drøss mindre kjente høyrepopulistiske partier fra de nye EU-landene nådde igår nye høyder under et valg der også den etablerte høyresiden gjorde det svært skarpt. 

Men betyr dette så mye? Jeg tillater meg å tvile av to grunner.

Den første og lengste av grunnene er selve sammensetningen av EUs institusjoner og parlamentets rolle der. Her trengs det først en kort gjennomgang av hvordan europeisk lovgivning foregår: 

EUs lovgivende makt deles mellom Parlamentet og det såkalte Ministerrådet, kort beskrivelse følger:

Parlamentet
• Direkte folkevalgt organ. 
• Representantene sitter i partigrupper (ikke nasjonale grupper)
• Representasjon etter staters folketall
• Medlovgiver sammen med ministerrådet, samarbeider om utforming av lover. 
• Myndighet kun på enkelte områder.
• Myndighet kan bare utvides gjennom traktatendringer (som gjøres av Det Europeiske Råd)
• Kan godkjenne eller avvise budsjettene og har siste ord i spørsmål om såkalte ”ikke-obligatoriske bevilgninger” (pengebruk som ikke er klargjort i traktatene). 
• Kan ikke øke budsjettrammene ved å skrive ut skatter. 
• Godkjenner (og forkaster) EU- kommisjonen og dens president. 
• Vedtak skjer med absolutt flertall.

Ministerrådet (Council of the European Union)
• Sammensatt av regjeringsmedlemmer fra medlemslandene.
• Delt opp i grupper bestående av ministre fra det respektive politikkområde. 
• Unionens mektigste organ.
• Ledes av et presidentskap som går på rundgang (hvert halvår) mellom medlemslandene.
• Bestemmer over utforming av unionens budsjett der rammene er bestemt av traktatene og har siste ordet i spørsmål om ”obligatorisk pengebruk” (for eksempel landbrukssubsidier).

EUs lovgivende organer kan komme med tre typer bindende vedtak (rettsakter) på områder som dekkes av traktatene. All EU-lovgivning må skrives med henvisning til punkter i de eksisterende traktatene (lovlig basis). 

1. Reguleringer (Regulations) er lovendringer som automatisk blir lov i alle medlemsland uten at medlemslandenes egne politiske institusjoner trenger å gjøre noe. Hvis de er i konflikt med eksisterende lovverk i medlemslandene vil EUs reguleringer erstatte disse. De vanligste eksemplene på reguleringer er rettsakter for å sikre fri konkurranse på ”det indre marked” eller helse- miljø- og sikkerhetskrav i produksjon og arbeidsliv. 
   
2. Direktiver (Directives) er vedtak som gir medlemsland i oppgave å nå visse mål innen en tidsfrist. Disse forutsetter politisk handling i medlemslandene som selv kan velge hvilke virkemidler som trengs for å nå målene. Ett eksempel her er ”datalagringsdirektivet” som gir medlemslandene pålegg om å vedta lover og bevilge ressurser som muliggjør gjennomføring av: ”lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang, identiteter og tidspunkter for kommunikasjonen, samt lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon og kommunikasjonens bestemmelsessted (endepunkt) i mellom 6 mnd. og 2 år tilgjengelig for kompetente nasjonale myndigheter med tilgang, for bekjempelse av alvorlig kriminalitet ” 
   
3. Avgjørelser/vedtak (Decisions) Er lover som ikke har generell gyldighet men bare vedrører enkeltmedlemmer eller enkeltpersoner/selskaper. Denne metoden brukes for små saker (som for eksempel hverdagslige landbruksspørsmål (minstepris på tomater osv.)). 
   

Det arbeides hovedsakelig etter tre forskjellige prosedyrer som brukes i forskjellige politiske spørsmål.

1. Medbeslutning (eng. codecision) der ministerrådetrådet og parlamentet behandler saker og foreslår vedlegg eller andre endringer og forhandler om en endelig tekst (en komité kan utnevnes hvis de to institusjoner har problemer med å bli enige).
2. Konsultasjon (eng. consultation) der ministerrådet har endelig makt over vedtak men konsulterer parlamentet og saksrelevante organer. Parlamentet kan komme forslag til endringer/tillegg. 
   
3. Samtykke (eng. assent) Ministerrådet må ha parlamentets samtykke (absolutt flertall) for å gjøre vedtak. Likner på konsultasjon men under denne prosedyren kan parlamentet ikke komme med forslag til endringer/tillegg, bare godkjenne/forkaste.

Parlamentet er altså det mindre mektige av to lovgivende organer, det kan ikke øke budsjettrammene sine og de budsjettene de rår over er for peanøtter å regne i forhold til de nasjonale parlamentene. Det området de der Parlamentet har stor innflytelse, reguleringer, er gjerne spørsmålene og forslagene så spissfindige at den enkelte parlamentariker ikke har spesielt mye å stille opp med mot teknokratene i embetsverket. På et dypere plan kan det se ut til at Parlamentet sliter med paradoks. De har lav valgdeltakelse i valgene fordi velgerne (med rettespør du meg) oppfatter forsamlingen som fjern og lite relevant. Den lave deltaklsen svekker i sin tur parlamentets legitimitet og gjør det vanskelig å forsvare forslag om å gi det mer makt, hvilket i sin tur fører til at folks oppfatning av Parlamentet som fjernt og irrelevant vedvarer.   

Den andre grunnen til at jeg ikke blir opprømt av dette resultatet er at det i liten grad ser ut til at den økte oppslutningen for ytre høyre betyr at folk virkelig har fått stor sans disse partienes "politikk". Mte av den økte oppslutningen kan forklares med å vise til en økende misnøye med de etablerte politikerne som etter manges oppfatning har sviktet i disse krisetider ogdermed ikke vist seg velgernes tillit verdig. Resultatet bør derfor heller leses som en mishagsytring fra velgerne snarere enn et skift i tidsånden. Valg til Europaparlamentet er også en beleilig anledning til å gi slike signaler siden konsekvensene ikke er fullt så dramatiske, man kan dermed sjokkere de etablerte politikerne samtidig som man slipper å ha disse "skrullingene" i de nasjonale parlamentene. 

P.S. En ting ved dette valget gjør meg likevel litt nysjerrig, det later til at en stadig økende andel representantene i parlamentet er folk som ikke synes EU er en særlig god idé, hittil har ikke disse stemmene (f.eks. UK Independence Party) markert seg så voldsomt, men man skulle jo tro at før eller siden, når blokken deres blir stor nok, vil de kunne stelle til en hel del lurveleven i kontroversielle spørsmål. Jeg venter i spenning.