Jeg bør kanskje tilføye at jeg ikke benekter verdien av å kritisere de hellige bøkene/mennene og særlig troen på dogmene. Vi øst-afrikanske sletteaper liker dogmer, og å belyse den sviktnde logikken i disse er essensielt hvis man vil undergrave autoriteten de religiøse fester til det de tror står i dem. Men, hvis man tror man kjenner den gjengse muslim og hennes oppfatninger ved å lese i koranen er jeg stygt redd for at man bommer på mål. De fleste leser ikke de hellige bøkene for så å utlede levesett og standpunkt i ett og alt utifra det som står der, noen gjør det, de kalles fundamentalister men det er færre av dem enn man får inntrykk av.
Det tenkende mennesket?
Homo Sapiens Sapiens (egentlig tenkende tenkende menneske), jeg har lenge tenkt på hvor dårlig det navnet passer på oss mennesker, særlig i spørsmål om etikk og moral. Jeg tror Homo Sentiens (følende menneske) er et mer beskrivende navn på de fleste av oss, i alle fall som moralske aktører. De fleste mennesker tror at deres moral er noe de tenker seg fram til (eller bevisst har blitt overbevist om) og inngår i et fullt ut logisk og rasjonelt system. Men man trenger ikke pirke på overflaten særlig lenge før det går opp for deg at følelser og ryggmargsrefleks er det som avgjør og at tankene kommer inn først når responsen skal artikuleres. Folk reagerer med avsky på visse ting og handlinger og setter så hjernen i sving med å finne et argument for å rettferdiggjøre avskyen de føler. Utviklingspsykologene Jonathan Haidt og Steven Pinker beskriver dette godt:
For my dissertation research, I made up stories about people who did things that were disgusting or disrespectful yet perfectly harmless. For example, what do you think about a woman who can't find any rags in her house so she cuts up an old American flag and uses the pieces to clean her toilet, in private? Or how about a family whose dog is killed by a car, so they dismember the body and cook it for dinner? I read these stories to 180 young adults and 180 eleven-year-old children, half from higher social classes and half from lower, in the USA and in Brazil. I found that most of the people I interviewed said that the actions in these stories were morally wrong, even when nobody was harmed. Only one group—college students at Penn—consistently exemplified Turiel's definition of morality and overrode their own feelings of disgust to say that harmless acts were not wrong. (A few even praised the efficiency of recycling the flag and the dog).Pinker:
This research led me to two conclusions. First, when gut feelings are present, dispassionate reasoning is rare. In fact, many people struggled to fabricate harmful consequences that could justify their gut-based condemnation. I often had to correct people when they said things like "it's wrong because… um…eating dog meat would make you sick" or "it's wrong to use the flag because… um… the rags might clog the toilet." These obviously post-hoc rationalizations illustrate the philosopher David Hume's dictum that reason is "the slave of the passions, and can pretend to no other office than to serve and obey them." This is the first rule of moral psychology: feelings come first and tilt the mental playing field on which reasons and arguments compete. If people want to reach a conclusion, they can usually find a way to do so.
The findings of trolleyology — complex, instinctive and worldwide moral intuitions — led Hauser and John Mikhail (a legal scholar) to revive an analogy from the philosopher John Rawls between the moral sense and language. According to Noam Chomsky, we are born with a “universal grammar” that forces us to analyze speech in terms of its grammatical structure, with no conscious awareness of the rules in play. By analogy, we are born with a universal moral grammar that forces us to analyze human action in terms of its moral structure, with just as little awareness.Hva som får oss til å føle avsky kan variere betraktelig fra sted til sted på kloden. Fotsåler vekker avsky i midt-østen og raping ved matbordet er ikke særlig pent i Europa. Men mye går i grove trekk igjen. Pinker igjen:
The idea that the moral sense is an innate part of human nature is not far-fetched. A list of human universals collected by the anthropologist Donald E. Brown includes many moral concepts and emotions, including a distinction between right and wrong; empathy; fairness; admiration of generosity; rights and obligations; proscription of murder, rape and other forms of violence; redress of wrongs; sanctions for wrongs against the community; shame; and taboos.
The stirrings of morality emerge early in childhood. Toddlers spontaneously offer toys and help to others and try to comfort people they see in distress. And according to the psychologists Elliot Turiel and Judith Smetana, preschoolers have an inkling of the difference between societal conventions and moral principles. Four-year-olds say that it is not O.K. to wear pajamas to school (a convention) and also not O.K. to hit a little girl for no reason (a moral principle). But when asked whether these actions would be O.K. if the teacher allowed them, most of the children said that wearing pajamas would now be fine but that hitting a little girl would still not be.
When anthropologists like Richard Shweder and Alan Fiske survey moral concerns across the globe, they find that a few themes keep popping up from amid the diversity. People everywhere, at least in some circumstances and with certain other folks in mind, think it’s bad to harm others and good to help them. They have a sense of fairness: that one should reciprocate favors, reward benefactors and punish cheaters. They value loyalty to a group, sharing and solidarity among its members and conformity to its norms. They believe that it is right to defer to legitimate authorities and to respect people with high status. And they exalt purity, cleanliness and sanctity while loathing defilement, contamination and carnality.
Religion
De ovennevnte kategoriene for moralsk og umoralsk oppførsel kjenner man igjen som grunnlag for verdens religiøse systemer. De ble behandlet i fortellinger og læresetninger, og guddummelig makt ble gjerne tatt til inntekt for disse. Religioner er da en slags institusjonalisering av prinsipper for å fordrive "det avskyelige" samt å påskjønne "det aktverdige".
Jeg har ikke lest hele bibelen eller koranen men jeg har lest en god del i begge. Det som slår meg med bibelen er at den er sammensatt av et utall historier med svært sprikende budskap som ikke kan bli noe helhetlig før man har tolket mye selv og hoppet over det som ikke passer inn. Dette er nok fordi Torahen (gamle testamentet) i grunnen er antikke Israels bibliotek og ikke én bok som sådan. Koranen trodde jeg skulle være enklere å få et entydig inntrykk av, men nei, det inntrykket jeg fikk av å ha lest i den var at jeg hadde sittet og hørt på to kjenninger som snakker sammen og som hele tiden tiden hopper rett til poenget i historien som ble refert til, slik at man ikke kunne skjønne hva man egentlig snakket om. Det at disse bøkene er så grusomt diffuse og selvmotsigende er paradoksalt nok noe av grunnen til at de har beholdt sin status. Etter hvert som holdninger og verdier har endret seg (på godt og vondt) i takt med verden samt erfaring og livssituasjon, har det vært mulig å kunne rettferdiggjøre det meste utfra en ny lesning av bøkene.
Dessuten er de fleste religiøse ikke særlig bevisste på hva som egentlig står i bøkene i det hele tatt, vanligvis har de en følelsemessig tilknytning til "troen" og går ut fra at det som står der mer eller mindre bekrefter deres forestilling om en slags diffus kosmisk rettferdighet, rett og galt og god skikk og bruk som de egentlig har fått innprentet fra barnsben av fra foreldre (mindre viktig enn folk tror) og særlig omgangskrets. Ida Jackson beskriver dette godt:
Å skulle svare på religionskritikk var slitsomt. Ikke kom her og bry med meg bibelsitater om å drepe dem som spiser kjøtt på fredager og korstog. Jeg tror bare på jesus, jeg! (...) Det var en følelse av varme, tilhørighet, en indre styrke som kom av at det fantes en universell kraft og vi hadde kontakt.
Dette er rimelig typisk, det later til å eksistere nesten like mange religioner som religiøse, Når de konfronteres med et sitat eller læresetning svarer de "men det er ikke det jeg tror på". Når de sier dette lyver de som regel ikke, det er ikke akkurat det de tror på, de tror gjerne på Gud, godhet og rettferdighet slik de definerer det, informert av normene de lærte i oppveksten og korrigert av livserfaring. Derfor kan det være at en som kaller seg katolikk er for prevensjon og har et avslappet forhold til homofile (selv om det strider mot "læren") mens han/hun kan reagere svært negativt på harselas med katolisismen. Dette fordi oppvekstmiljø/erfaring ikke har innprentet en forestilling om prevensjon/homofili som brudd på kodekser om for eksempel "besudling" (defilement) eller "urenhet" (impurity), derfor kommer ingen følelse av avsky overfor fenomenet. På motsatt vis vil personen kanskje ha en forestilling om ringeakt for "det hellige" (sanctity) som noe avskyelig og vil derfor reagere med følelsen avsky.
Pinker skriver at enkelte handlinger vrir på en bryter i hodene våre og vi går i "moralist-modus".
The Moralization Switch
Moralization is a psychological state that can be turned on and off like a switch, and when it is on, a distinctive mind-set commandeers our thinking. (...) We all know what it feels like when the moralization switch flips inside us — the righteous glow, the burning dudgeon, the drive to recruit others to the cause. The psychologist Paul Rozin has studied the toggle switch by comparing two kinds of people who engage in the same behavior but with different switch settings. Health vegetarians avoid meat for practical reasons, like lowering cholesterol and avoiding toxins. Moral vegetarians avoid meat for ethical reasons: to avoid complicity in the suffering of animals. By investigating their feelings about meat-eating, Rozin showed that the moral motive sets off a cascade of opinions. (...) Much of our recent social history, including the culture wars between liberals and conservatives, consists of the moralization or amoralization of particular kinds of behavior. Even when people agree that an outcome is desirable, they may disagree on whether it should be treated as a matter of preference and prudence or as a matter of sin and virtue. Rozin notes, for example, that smoking has lately been moralized. Until recently, it was understood that some people didn’t enjoy smoking or avoided it because it was hazardous to their health. But with the discovery of the harmful effects of secondhand smoke, smoking is now treated as immoral. (...) At the same time, many behaviors have been amoralized, switched from moral failings to lifestyle choices. They include divorce, illegitimacy, being a working mother, marijuana use and homosexuality. (...) Many of these moralizations, like the assault on smoking, may be understood as practical tactics to reduce some recently identified harm. But whether an activity flips our mental switches to the “moral” setting isn’t just a matter of how much harm it does. We don’t show contempt to the man who fails to change the batteries in his smoke alarms or takes his family on a driving vacation, both of which multiply the risk they will die in an accident. Driving a gas-guzzling Hummer is reprehensible, but driving a gas-guzzling old Volvo is not; eating a Big Mac is unconscionable, but not imported cheese or crème brûlée. The reason for these double standards is obvious: people tend to align their moralization with their own lifestyles.
Det siste poenget her er også viktig, det er ikke tilfeldig at for eksempel den jevne katolikken gikk god for prevensjon (og sex før ekteskapet) før homofili, rett og slett fordi egne erfaringer (og lyster) veier tyngre (og nyter større sympati) enn andres. Et godt eksempel fra Dan Savage
When the pope--the dead one, the next one, the one after that--says something stupid about homosexuality, straight Americans listen. The church's efforts have helped defeat gay rights bills, lead to the omission of gays from hate-crime statutes, and helped to pass anti-gay-marriage amendments. But when a pope says something stupid about heterosexuality, straight Americans go deaf. And this pope had plenty to say about heterosexual sex--no contraceptives, no premarital sex, no blowjobs, no jerkin' off, no divorce, no remarriage, no artificial insemination, no blowjobs, no three-ways, no swinging, no blowjobs, no anal. Did I mention no blowjobs? John Paul II had a longer list of "no's" for straights than he did for gays. But when he tried to meddle in the private lives of straights, the same people who deferred to his delicate sensibilities where my rights were concerned suddenly blew the old asshole off. Gay blowjobs are expendable, it seems; straight ones are sacred.
Men etter hvert har vår(e) hypotetiske katolikk(er) kanskje fått homofile venner og/eller oppdaget at de finnes i familien, og snart vris ikke moralist-bryteren lenger.
Konklusjon:
Det er altså ikke slik at de fleste mennesker bygger sine moralske vurderinger på grunnlag av den hellige boka de pugget på søndagsskole eller Kant-sitatene de en gang hørte og så grublet på. I stedet lærer man fra omgangskretsen hva som hører hjemme i ulike kategorier for god og dårlig oppførsel (de nevnte: purity, cleanliness, sanctity, defilement, contamination, carnality osv.) og reagerer med ryggmargsrefleks. Grovt kan dette kompleks av holdninger kalles "kultur". At disse vurderingene ikke alltid er logisk konsistente er som regel ikke et problem da de fleste mennesker lever utmerket vel med selvmotsigelser. For de fleste er det godt nok at det hersker en slags konsensus om at "sånt gjør man, og sånt gjør man ikke", man er mindre opptatt av å dra vurderingen til sin logiske konsekvens fordi det for de fleste er et fullgodt prinsipp at "man ikke må gå for langt". Det jeg nettopp har beskrevet gjelder både for religiøse og ikke religiøse, såfremt de har det til felles at de ikke reflekterer særlig over sine egne holdninger og stanpunkter.
Men tilbake til religion. Analyse av religionens læreseninger gir deg kanskje ikke en spesielt god forståelse av den religiøse, men det er fremdeles viktig og verdifullt. Dette er fordi religion oppmuntrer folk til å ikke reflektere over egne standpunkter. Dogmatisme gjøres til en dyd av religioner og bidrar dermed til å fastlåse "innstillingene" til "moralist-brytereren". Religion gjør det respektabelt å forsvare f.eks. hijab med "fordi Gud har sagt det" eller "fordi sånn gjør man i min religion". Religion er nok det mest påfallende eksemplet der slik tenkning oppmuntres, men ikke det eneste. Desverre har "kultur" fått noen av de samme trekkene, altfor mange forsvarer ett eller annet standpunkt med å si "sånn gjør mitt folk". Kultur blir dogme.
Dette er ting jeg mener bør kritiseres intenst, dogmatisme bør ikke gis noen innrømmelser i moralske (eller noen andre) spørsmål, refleksjon og selvkritisk innstilling bør være dyden over alle, selv om det ikke faller seg naturlig for de fleste mennesker. Hva er svaret? Tenk tilbake til starten, Haidt:
Only one group—college students at Penn—consistently exemplified Turiel's definition of morality and overrode their own feelings of disgust to say that harmless acts were not wrongDannelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar