Hva skyldes min spesielle forakt for FrP?

I de to siste valgene har mitt viktigste utgangspunkt for å bestemme meg for hvem jeg skal stemme på vært om partiet støtter eller deltar i en regjering der FrP deltar. Hvorfor er jeg så spesielt fiendtlig til dette ene partiet? Hvorfor er det ikke nok for meg å ikke stemme på dem? Jeg kommer nok aldri heller til å stemme på Høyre eller Senterpartiet men jeg mener ikke at de gjør et regjeringsalternativ uspiselig. Grunnene til dette går ned til et filosofisk nivå og spørsmål dreier det seg om verdier. Selv om FrP startet som et liberalistisk parti er det i dag svært lite som slår meg som liberalt ved partiet, i stedet mener jeg de fullt og helt har stupt ut i sumpen av reaksjonær populisme. Under følger noen betraktninger om mine filosofiske uenigheter med dem.

Etikk: Jeg ble først oppmerksom Frps annerledeshet på dette temaet under en debatt i Dagsnytt Atten for litt under ti år siden da Rolf Reikvam (SV) og Per Willy Amundsen (FrP) diskuterte spørsmålet om vi burde gi utenlandske statsborgere med permanent opphold i Norge stemmerett i stortingsvalg. Amundsens holdning var at det var ingen grunn til det uten tilsvarende motytelse fra utlendingenes opphavsland. Uten en avtale med f.eks. Japan om nordmenns valgdeltakelse i deres valg, ingen valgdeltakelse for japanere i Norge. Altså en fullstendig transaksjonell tankegang, noe for noe, ingen tanke om hva som er en rettferdig måte å ordne vårt samfunn. Rettferdighet handlet om hva man gir og hva man får tilbake. Dette var ikke siste gang jeg la merke til standpunkt av denne typen. I spørsmålet om utenlandske flagg på 17. mai reagerte folk med FrP-sympatier som regel med at det ikke var greit fordi "vi ikke dukker opp med norske flagg på nasjonaldagen i "deres land". Videre ble diskriminering mot muslimer og deres forsøk på å bygge skoler og moskeer forsvart med at det ikke var dårligere behandling enn det religiøse minoriteter må leve med i muslimske land. Med andre ord, rettigheter er noe man bytter til seg og ikke noe alle har som utgangspunkt for et best mulig samfunn. Dette er helt klart illiberalt, og det er avslørende at de først begynte å trykke de homofile til sine bryst da de innså at muslimene ikke hadde så opplyste holdninger til dem og at det kunne brukes som et argument for innvandringsmotstand. Dette røper etter min mening et fravær av tro på liberale verdier, at de dypest sett ikke tror på liberale samfunns interne logikk der verdiene etterhvert omfavnes også av nykommere. De setter nok gjerne pris på at de bor i et liberalt samfunn men har ikke tro på at disse verdiene kan opprettholde samfunnet.

Epistemologi: Jeg tror nok alle partier en og annen gang kan miste bakkekontakten og ta standpunkt som er dårlig begrunnet i fakta, men også her står FrP i en særstilling. Jeg tror det ligger i politikkens natur at det er en kløft mellom velgere og politikere fordi kunnskapsnivået er ulikt i de to gruppene. Politikere har bedre mulighet til å orientere seg om fakta og helhetsbilde og vil dermed på enkelte områder måtte høre på ekspertene og gi opp forestillinger som kanskje slår folk flest som intuitive. I neste omgang må de også ta på seg det tunge ansvaret å orientere sine velgere om hvordan det virkelig henger sammen. Med mindre det er snakk om FrP. I spørsmål etter spørsmål viser de forakt for kunnskap og forskning som ikke harmonerer med oppfatninger som deles blant deres medlemmer. Det mest påfallende eksempelet er selvfølgelig klimaspørsmålet der de lenge hadde et standpunkt som minnet litt om nynazistenes standpunkt til Holocaust. De klarer aldri helt å bestemme seg for om de mener det er oppspinn eller at det faktisk skjer/skjedde og at det ikke er noe i veien med det. Ut fra dette ubehagelige hjørnet går de på offensiven og bedriver dårlig tankelesning og farer med konspirasjonsteorier. Per Sandberg beskyldte for en tid siden miljøvernere for å være "øko-sosialister som kun har som mål å senke levestandarden så mye mulig". Også på økonomifronten viser de ofte forakt for kunnskap når de går inn for avvikling av bomringer og eiendomsskatt selv om disse viser seg å være blant de mest effektive tiltakene man har for å henholdsvis redusere biltrafikk og kreve inn skatt med minst mulig unndragelse. Deres holdning til oljepengebruk er et helt kapittel for seg. Apropos konspirasjonsteorier burde man ikke glemme hvordan Amundsen anklaget forrige regjering for "islamisering". En drøy måned senere ble han toppet av Siv Jensen som holdt en lengre tale om "snikislamisering" av landet. Christian Tybring-Gjedde går jevnlig enda lengre enn dette. De av oss som har vadet et stykke ut i disse farvannene kjente igjen tanker lånt fra Bat Ye'Ors Eurabiateori, Oriana Fallaci og et helt kobbel med mørkemenn ute på den kullsvarte høyresiden. Når det gjelder Amundsen og Jensen er jeg usikker på om de faktisk tror på disse teoriene eller bare er grenseløst kyniske, men det slår meg som mindre viktig da ingen av tolkningene reflekterer positivt på dem. Jeg er rimelig sikker på at Tybring-Gjedde oppriktig tror på det. 

Paul Krugman om handelskrig og forsyningskjeder

Når Paul Krugman er god er han virkelig god: en god kortfattet og lett forståelig gjennomgang av hvilke mekanismer som rører seg under en handelskrig

Viktor Orbàn er ingen illiberal demokrat

I alle fall ifølge en kronikk i NYT:

Unless this point is understood, Mr. Orban will continue the perfidious game he likes to play with international critics in particular: He does not mind being called “illiberal”; he relishes it. For liberalism is supposedly just a matter of subjective value choices: Liberals, he and his defenders will say, simply do not like his conservative family policies, his defense of strong nation-states inside the European Union and, most of all, his complete rejection of immigration. Of course, one can legitimately disagree about these issues in a democracy. But by focusing all attention on them, Mr. Orban has remade what should be a debate about democratic institutions into yet another culture war. (This is a strategy Trumpists are also discovering.) Once the conflict has been declared a matter of subjective values, it becomes easy to accuse the liberals of being the real illiberals. Even though they are supposed to be the defenders of diversity, they cannot tolerate an ethnic nationalist like Mr. Orban, who seeks to deviate from a supposed Western mainstream of multiculturalism.

Han er ingen demokrat i det hele tatt.

Christian Tybring-Gjedde holder høy klasse som vanlig

Christian Tybring-Gjedde sier at han, Sylvi Listhaug og FrP vil fortsette å jobbe for Norge og han ikke vet hvem eller hva Knut Arild Harede jobber for.

Oppsummering av den store Listhaugdagen

Listhaug føler seg som offer for en heksejakt og mener stortinget er blitt en barnehage. Hun har heller ikke tillit til stortinnget. Hun har hatt en dårlig dårlig dag, jeg skjønner det og tolker det som jeg ville tolket et barn som sier "du har ikke tillit til meg? vel jeg har ikke tillit til deg heller!"

Videre føler hun seg kneblet, at ytringsfriheten hennes er angrepet. Nei, ytringsfriheten har hun fordi hun gjerne må si det hun vil uten å forfølges av rettsvesenet. Men hun kan ikke kreve å å få si hva hun vil og beholde stortingets tillit og dermed jobben.

Dagbladet tok henne på kornet:

For Listhaug er det et sentralt poeng at hun på ingen måte vil forandre seg selv. Tvert imot avga hun et løfte om å fortsette som før, og pakket det inn i store ord om ytringsfrihet. Sylvi Listhaug er en typisk representant for en hovedstrømning i det populistiske høyres forestillingsverden. Selv kan disse menneskene gjerne bruke svært sterke ord og harde karakteristikker. Om de rammes av kritikk, stemples det som angrep på ytringsfriheten og de trer inn i offerrollen. De er politiske pyromaner som gir brannvesenet skylda for flammene.

 Den første delen av avsnittet over er verdt å dvele litt ved. Listhaug var aldri en effektiv statsråd

Det forholdet som bør være mellom regjeringen og Stortinget i den norske parlamentarismen, har Listhaug aldri hatt.

Hun har oppført seg som om hun har vært i opposisjon, ikke som en statsråd.

Jeg tviler ikke på at Listhaug er en stemmesanker som regjeringen sårt trengte i siste valgkamp. Men å drive med utspillpolitikk og konstant valgkamp vil gå ut over din evne til å være statsråd (bare spør Øystein Djupedal). Når hun nå går over til stortinget blir spørsmålet om det er opposisjonen eller regjeringen hun belaster mest mest med sine utspill.

Tvert imot har Listhaug med den enøydes sterke overbevisning og smale perspektiv lovet at hun vil være enda mer seg selv. Det innebærer at den illojalitet hun viste som statsråd, vil bli videreført i hennes nye tilværelse på Stortinget.

Til sist må jeg si at Erna Solberg ikke kan ha hatt mange verre dager i politikken enn denne. DNs Alstadheim kaller hennes opptreden for et lavmål når hun langer ut mot opposisjonen for deres ufine retorikk som om hun ikke har sittet i regjering med Listhaug i over fire år.