Hvorfor så optimistisk?

Illusrtasjon funnet her.

I visse kretser hersker en oppfatning om at verdensøkonomien er på rett kjøl igjen etter noen grusomme kvartaler, og at nye gode tider er rett rundt hjørnet. Ikke Paul Krugman:

New claims for unemployment insurance are one of the highest-frequency economic indicators we have — that is, the data come in early and often, giving a quicker read than things like employment numbers and unemployment rates. And there’s been some celebrating over the fact that new claims seem to have peaked.

But the level of new claims is basically an indicator of the rate of change of employment. And we are nowhere near the point at which employment looks ready to expand, or for that matter to stop falling at a terrifying rate, (...) we’d have to see new claims drop below 400,000 or so. We’re nowhere near that point. In fact, a read of the data remains very, very grim.

I stedet for å si at ting går bedre nå, bør man heller si at ting blir verre i et saktere tempo enn før. Det har vært observert en del såkalte "grønne skudd" men helhetsbildet er fortsatt ganske deprimerende. At aksjemarkedene har kommet seg en del betyr ikke nødvendigis all verden fordi (samme Krugman i et intervju i The Guardian):

Who knows if the stockmarket makes sense or not? It was pricing in the possibility of an apocalypse a few months ago. That possibility seems to have receded, so it makes sense for the markets to come up, but that's not saying that the economy is going to be great. If you do the comparison not with where they were three months ago, but where they were two years ago, then the markets still seem awfully depressed.

Man kan kanskje tillate seg å være litt glad for at apokalypsen ser ut til å være avverget, men det er langt fra den erkjennelsen til håp om sterk vekst og gode tider. Noen har uttrykt et slikt håp, og til og med tatt til orde for å bringe finans- og pengepolitikk tilbake til normalen. Det er nok en særdeles dårlig idé, lederen for Obamas råd av økonomiske råd (Council of Economic Advisers) Christina Romer forklarer hvorfor:

The 1937 episode provides a cautionary tale. The urge to declare victory and get back to normal policy after an economic crisis is strong. That urge needs to be resisted until the economy is again approaching full employment. Financial crises, in particular, tend to leave scars that make financial institutions, households and firms behave differently. If the government withdraws support too early, a return to economic decline or even panic could follow. In this regard, not only should we not prematurely stop Recovery Act spending, we need to plan carefully for its expiration. According to the Congressional Budget Office, the Recovery Act will provide nearly $400 billion of stimulus in the 2010 fiscal year, but just over $130 billion in 2011. This implies a fiscal contraction of about 2% of GDP. If all goes well, private demand will have increased enough by then to fill the gap. If that is not the case, broad policy support may need to be sustained somewhat longer.

Med andre ord, man har prøvd en gang før å vende tilbake til normaltilstand i det øyeblikket "grønne skudd" kom til syne, det gikk ikke spesielt bra. De grønne skuddene var i all hovedsak resultater av stimulanstiltakene, da den avtok snudde utviklingen rimeig raskt, 

BNP falt og arbeidsledigheten (som allerede var høy) steg igjen. Diskusjonen bør derfor ikke handle om hvorvidt man skal kutte tiltakene i dag, men heller om vorvidt man blir nødt til å pøse på med enda en del før før man kan regne med at økonomien glir tilbake til der man vil ha den.

Man kan selvfølgelig spørre om sammenlikningen med den store depresjonen er berettiget, man har ikke ikke den samme enorme ledigheten og lidelsen som sist. På det spørsmålet svarer Martin Wolf i Fianacial Times et klart ja. Sammenlikningen er i aller høyeste grad berettiget.

First, global industrial output tracks the decline in industrial output during the Great Depression horrifyingly closely. Within Europe, the decline in the industrial output of France and Italy has been worse than at this point in the 1930s, while that of the UK and Germany is much the same. The declines in the US and Canada are also close to those in the 1930s. But Japan’s industrial collapse has been far worse than in the 1930s, despite a very recent recovery.

Second, the collapse in the volume of world trade has been far worse than during the first year of the Great Depression. Indeed, the decline in world trade in the first year is equal to that in the first two years of the Great Depression. This is not because of protection, but because of collapsing demand for manufactures.

Third, despite the recent bounce, the decline in world stock markets is far bigger than in the corresponding period of the Great Depression.

The two authors sum up starkly: “Globally we are tracking or doing even worse than the Great Depression ... This is a Depression-sized event.”

 Det at man ikke har sett massearbeidsledighet og nød på linje med depresjonen er ifølge Wolf stort sett på grunn av tiltakene man har sett, selv om de har vært langt fra optimale har de klart å avverge de verste utfallene man kunne se for seg på forhånd. 

Det kan også ta en stund før ting ordner seg, slik situasjonen er nå kan det være vanskelig å se hvordan etterspørselen skal komme seg, et stort problem er de enorme ubalansene i en verden der noen land sparer mye og liter på eksport til å drive vekst (Japan, Tyskland), mens andre land har vokst på store kapitalinnstrøminger og innenlands forbruk (USA, Storbritannia). Wolf:

Robust private sector demand will return only once the balance sheets of over-indebted households, overborrowed businesses and undercapitalised financial sectors are repaired or when countries with high savings rates consume or invest more. None of this is likely to be quick. Indeed, it is far more likely to take years, given the extraordinary debt accumulations of the past decade. Over the past two quarters, for example, US households reduced their debt at an annualised rate of just 3.1 per cent. Deleveraging is a lengthy process. Meanwhile, the federal government has become the only significant borrower. Similarly, the Chinese government can swiftly expand investment. But it is harder for policy to raise levels of consumption.

Dette gjøres ekstra vanskelig når man tar i betraktning at de landene (husholdningene) som har stått for etterspørselen nå sitter med unormalt høy gjeld og et stort behov for å spare, mens eksportlandene har demografiske profiler (mange eldre) som gjør det vanskelig å tro at de skal bidra særlig mye til å erstatte etterspørselen som uteblir. Resultatet av dette kan bli det som har blitt kalt "Nipponisering", altså mange år med lav vekst grunnet svak etterspørsel som følge av sparere som ikke vil bruke penger og etterspørrere som vil heller ikke vil bruke mye penger på grunn av deres høye gjeld. Det kalles "nipponisering" fordi det skjedde i Japan på 90-tallet, denne gangen frykter man at  "Nippon goes global". 

Den globale resesjonen har nok snart nådd sitt bunnpunkt, men av de grunnene jeg har refert ovenfor vil jeg si at det er ingen grunn til optimisme enda.