Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav.