Er det greit å banke nazister?

Videoen av Richard Spencers ansikt som endepunkt for en uforutsett knyttneve fra en fobipasserende demonstrant på Donald Trumps innsettelsesdag gikk som en farsott gjennom sosiale medier. Reaksjonene var mange og spredte seg over et bredt spekter fra sympati for et offer for grov vold til entusiastisk jubel over at en drittsekk fikk som fortjent. De fleste var nok et sted mellom ytterpunktene og reagerte med stille eller dempede bifall eller dempede motstandsytringer. De vanligste reaksjonene jeg så var omtrent slik:

Eksempel 1: vel jeg støtter jo egentlig ikke bruk av vold men hvis man noe gang skulle gjøre unntak så.... 
Eksempel 2: Jeg støtter ikke voldsbruk men må si jeg elsker å se videoen gang etter gang 
Eksempel 3:Tja jeg synes egentlig det er helt i orden å banke nazister
Eksempel 4: Takk skal dere faen meg ha anarkister ... for første gang i mitt liv føler jeg sympati for en nazist (og det setter jeg lite pris på)

Min umiddelbare reaksjon var vel nærmere eksempel 4 enn de andre eksemplene. Å se videoen gjorde meg ubekvem, Jeg kan ikke si sikkert om det rett og slett var på grunn av volden eller det at den vekket sympati for en person jeg avskyr. Sannsyligvis spiller begge delene en rolle. Videoen ble starten på en diskusjon jeg har tenkt på ved flere anledninger i månedene som fulgte; "er det greit å banke nazister?"

Jeg leste nettopp en artikkel skrevet av en tidligere klassekamerat av Spencer som tar for seg hans ideer og ideologiske utvikling. Nær slutten av artikkelen ble det famøse slaget behandlet [mine uthevelser]:

Spencer gave an interview to an Australian television station near Franklin Square in Washington, D.C., and was asked to explain his movement’s mascot, a homely cartoon frog. “It’s Pepe,” he said. “It’s become kind of a symb—” and then a masked assailant clocked him on the ear, hard enough to send him reeling off camera. Spencer’s many, many haters shared the video, gloating, and even mainstream outlets glamorized the assault by distributing remixes of the footage

...

I went back to see Spencer again a few days later. He had upgraded his security. The nebbishy sentinel who had caught me out by the trash cans had been replaced by another man, halfway between bodyguard and babysitter, who accompanied Spencer when he left his apartment. A new dead bolt secured the door, and a Bowie knife rested on a windowsill. There was a pistol in the kitchen.

Spencer was hit twice, once under the left eye and once on the right ear. The eye sported a shiner, and the ear was crusted with blood. Spencer said his eardrum had ruptured. “It kind of feels like when you’re flying in a plane and your ears pop,” he said. “It basically feels like that all the time.” He insisted that we order our Thai food in this time. “You saw that I got spotted even the last time we were out,” he said, referring to the black woman at lunch. “I don’t know how people will react now.”

“Am I just going to be harassed for the rest of my life? Living in Whitefish is quite difficult,” he said, due to protests. “I thought there would be a little bit of anonymity” in Alexandria. Now he could not walk around without fear. He said he was going to change his haircut—I’d remarked that it made him stand out—but insisted that fashion was the reason. “I think the fascist haircut has peaked. Aesthetically, I think it can definitely be improved on. Maybe I’ll try a Tom Cruise, from Mission: Impossible IV.” He sounded vulnerable, for the first time since he’d said the St. Mark’s campaign had wounded him. “I have a right as a citizen to walk the streets and not be attacked, and I have the right to be protected,” he complained.

Mannen føler seg utrygg, han føler ikke at han kan ferdes ute på gaten uten frykt for at det kan koste ham liv eller helse. Det er enkelt, kanskje til og med fristende, å svare sarkastisk med "bu hu stakkars deg som får føle noe av det samme som fargede og andre minoriteter i landet ditt har måttet føle på i generasjoner". Men jeg liker dårlig å gi slike mennesker hjelp med å påta seg en offerrolle, derfor har man dessverre intet annet valg å behandle dem bedre enn de ville behandle oss. Jeg innser at dette er relativt enkelt for en hvit mann som meg og vanskeligere for de som har fått kjenne på dette hatet selv men slik må det nok bare bli. Dette gjelder forsåvidt også jihadister som stilles for retten for støtte til terror. Vi vet godt at i motsatt fall ville de ikke nølt lenge med kappe av hoder men likefullt kan vi ikke justere standarden vi holder oss selv til i henhold til fienden, selv om jeg også av og til føler et sug til å bli "gammeltestamentlig" mot noen av dem.

I de siste månedene har vi sett både nazi-demonstrasjoner her i Norge og tragedien i Charlottesville i USA. Det virker for meg tydelig at nazistene bevisst ønsker enten å bli angrepet eller å få gå uforstyrret. Jeg mener fortsatt at man bør møte opp og demonstrere uten å slå til først, men hvis de ypper bør de helt klart få grisebank.