Å være utlending

Da jeg leste denne artikkelen begynte jeg plutselig å tenke på hvor spennende det er å reise til fremmede steder og hvor mye jeg savner det.

no doubt many people do feel most at ease with a home and a homeland. But what about the others, who find home oppressive and foreignness liberating? Theirs is a choice that gets both easier and more difficult to exercise with every passing year. Easier, because the globalisation of industry and education tramples national borders. More difficult, because there are ever fewer places left in this globalised world where you can go and feel utterly foreign when you get there

Det er en opplevelse som kanskje ikke passer for alle, men for tenkende mennesker er får ting som er like spennende.

Riktignok kan jeg nok bli skuffet av mitt neste opphold (hvis man skal tro artikkelen)

The most generally satisfying experience of foreignness—complete bafflement, but with no sense of rejection—probably comes still from time spent in Japan. To the foreigner Japan appears as a Disneyland-like nation in which everyone has a well-defined role to play, including the foreigner, whose job it is to be foreign. Everything works to facilitate this role-playing, including a towering language barrier. The Japanese believe their language to be so difficult that it counts as something of an impertinence for a foreigner to speak it. Religion and morality appear to be reassuringly far from the Christian, Islamic or Judaic norms. Worries that Japan might Westernise, culturally as well as economically, have been allayed by the growing influence of China. It is going to get more Asian, not less.

Stakkars Roman Polanski

76 år gamle Roman Polanski ble nettopp arrestert i Sveits på bakgrunn av en 32 år gammel arrestordre (som har hindret ham fra å besøke USA (uten risiko for straffeforfølgelse) siden den ble utstedt). Mer enn dette har det vært vanskelig å få vite for den gjengse mediekonsument. For de som vil ha litt perspektiv i denne saken anbefaler jeg å lese dette

Let's keep in mind that Roman Polanski gave a 13-year-old girl a Quaalude and champagne, then raped her, before we start discussing whether the victim looked older than her 13 years, or that she now says she'd rather not see him prosecuted because she can't stand the media attention. Before we discuss how awesome his movies are or what the now-deceased judge did wrong at his trial, let's take a moment to recall that according to the victim's grand jury testimony, Roman Polanski instructed her to get into a jacuzzi naked, refused to take her home when she begged to go, began kissing her even though she said no and asked him to stop; performed cunnilingus on her as she said no and asked him to stop; put his penis in her vagina as she said no and asked him to stop; asked if he could penetrate her anally, to which she replied, "No," then went ahead and did it anyway, until he had an orgasm.

Jeg føler at denne siden av saken burde tas frem litt oftere. Den knuser ganske effektivt det lille snevet av sympati man risikerer å få for den tiltalte når man bare leser om en gamling som nå risikerer fengsel for en 32 år gammel sak.

Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav. 

Mørkets hjerte

Adam Hochschild, som har skrevet den særdeles rystende men lesverdige boka King Leopold's Ghost, har nettopp rapportert fra Kongo for New York Review of Books, og det er alt annet enn lystig lesning: 

Four problems, above all, drive Congo's unrelenting bloodshed. One is long-standing antagonism between certain ethnic groups. A second is the 1994 Rwandan genocide and the two million or so people who flowed across Congo's porous border in its aftermath: Hutu killers, innocent Hutu who feared retribution, and a mainly Tutsi army in pursuit, bent on vengeance. The third is a vast wealth in natural resources—gold, tungsten, diamonds, coltan (a key ingredient of computer chips), copper, and more—that gives ethnic warlords and their backers, especially Rwanda and Uganda, an additional incentive to fight. And, finally, this is the largest nation on earth—more than 65 million people in an area roughly as big as the United States east of the Mississippi—that has hardly any functioning national government. After Laurent Kabila was assassinated in 2001, his son Joseph took power in Kinshasa, and won an election in 2006, but his corrupt and disorganized regime provides few services, especially in the more distant parts of the country, such as Goma, which is more than one thousand miles east of the capital.

Evidence of the nation's riches is everywhere. Battered Soviet-era Antonov cargo planes continually descend into Goma airport filled with tin ore from a big mine at Walikale, in the interior, now controlled by Congolese army officers. On a country road, a truckload of timber, stacked high, passes by, heading out of the rain forest toward the Ugandan border. And then one day in Goma, while I am walking with Anneke, Ida, and another foreigner, a man approaches and asks: Would we like to buy some uranium?

He is perhaps forty, with expensive-looking walking shoes. He claims to have had clients from South Africa, Europe, and Saudi Arabia. The uranium has been tested with Geiger counters, and it's de bonne qualité! And safely packed: two kilos inside each seventeen-kilo radiation-proof container. The price? $1.5 million per container. But this is negotiable....

Kongo er kanskje det grelleste eksemplet (blant mange) på hvor lavt mennesker etter hvert synker når trygghet uteblir og store penger kan tjenes på å bidra til kaoset.

Les gjerne hele artikkelen    

Puritanisme og sex-skandaler

Paul Krugman (i sitt første og muligens eneste innlegg av denne typen) påpeker noe vesentlig:

First of all, there’s a difference in what bothers them. When a liberal politician engages in sexual betrayal, what bothers his erstwhile supporters is the betrayal. When a conservative politician does it, what bothers the supporters is the sex. 

(...) 

From their point of view the cause, the need to police what people do in bed, is, by definition, right, because it’s literally God-given. So the fact that some of those trying to police what other people do in bed are themselves doing nasty things does not reflect on the cause itself — on the contrary, it shows just how necessary more bed-snooping is. 

It’s also notable that conservatives are, in practice, more forgiving of their politicians’ sins than liberals. John Edwards and Eliot Spitzer ended their political careers; Ensign and Vitter are still in the Senate, and Newt Gingrich is out there on the Sunday shows, speaking for the GOP. Why? Because where liberals see gross hypocrisy, conservatives see men doing the Lord’s work — which partially excuses their own failings. Liberals think that a man who has an affair is worse if he preaches moral values; conservatives think he’s better. You might say that as they see it, if he interferes with what enough other people do in bed, it doesn’t matter what he does himself.

Dette faller godt sammen med min definisjon av puritanisme: den knugende mistanken om at ett eller annet sted er det noen som hygger seg. 

Les gjerne enda litt mer om temaet i denne morsomme artikkelen i The New Republic.

Er det slik vi vil had det?

Dagens Nærinslivs vinguide avslører: Nordmenn drikker fortsatt minst i Vest-Europa, til tross for at vi er dobblet så rike som det gjennmsnittlige EU-land. Her må det tydeligvis sterk lut til, høy flaskeføring beordres herved så lenge finværet varer. Noen som har noe å si på det? 

Finanskrise og jødehat

Boston Review har en artikkel om det seiglivede jødehatet som selv i dag blomstrer opp når banker og finans er inne i blidet.

Merk at det er flere demokrater som skylder på jødene, litt overraskende i og med at et overveldende flertall av jøder stemmer på demokratene og at alle 15 jødiske medlemmer av senatet er demokrater*. Det kan jo være at republikanerene i større grad vil skylde på myndighetene og derfor ikke har tid til å tenke spesielt på jødene.

We carried out a simple but powerful experiment. Participants in a national survey were randomly assigned to one of three groups. All three groups were prompted with a one-paragraph news report that briefly described the Madoff scandal. The text was the same for all three groups, except for two small differences: the first group was told that Bernard Madoff is an “American investor” who contributed to “educational charities,” the second group was told that Madoff is a “Jewish-American investor” who contributed to “educational charities,” and the third group was told that Madoff is an “American investor” who contributed to “Jewish educational charities.” In other words, group one did not receive any information about Madoff’s Jewish ties; group two was told explicitly that Madoff is Jewish; and group three received implicit information about Madoff’s religious affiliation. In a follow-up question, participants were asked for their views about providing government tax breaks to big business in order to spur job creation.

The responses of the members of the three groups are revealing and disturbing: individuals explicitly told that Madoff is a Jewish-American were almost twice as likely to oppose the tax cuts to big business. Opposition to tax cuts for big business jumped from 10 percent among members of group one to over 17 percent among the members of group two, who were explicitly told about Madoff’s Jewish background. This difference is highly significant in statistical terms. The implicit information contained in Madoff’s charitable history also produced an aversion to big business, but to a lesser degree, with opposition to corporate tax breaks in this case increasing to 14 percent.

This result is most likely not a coincidence. First, when we examine the results of the experiment on Jewish voters, we find that respondents had the exact same policy preferences in all three groups. In other words, the information about Madoff being Jewish only had an effect among non-Jews. Furthermore, we examined how the experimental groups answered questions on a set of other proposals that did not deal with the business sector, but rather with federal support for state governments or with tax breaks for the middle class. On these other issues, no differences were observed in the way members of the different groups responded, suggesting that anti-Semitic sentiments may particularly affect views on wealthy institutions

Nyttig lesning som minner oss om hvor utrolig vanskelig det er å befri seg helt fra gamle fordommer og forestillinger som ligger og lurer og springer til liv igjen på atavistisk vis. 

*hvis man regner med både Lieberman og Sanders og forutsatt at Franken erstatter Coleman

Den nye silkeveien

Magne sendte meg til dette intervjuet i The New Yorker for litt siden. Med en britisk bankmann som lenge har jobbet i midtøsten og Kina og nå skriver en blogg kalt Silk Road Economy og har gitt out en bok kalt The New Silk Road. Kort sagt handler begge om at Araberne har begynt å finne tilbake til Kina og i stadig økende grad orienterer seg i den retningen i stedet for vesten. Det har vært viet lite oppmerksomhet til dette fenomenet på vår side av kloden, så disse bidragene tror jeg er vel verdt å ta notis av. 

Arabs have been visiting China since at least 600 CE. The majority arrived along the Silk Road, one of the world’s historic trade routes. However, trade along the Silk Road dried up after the sixteen-hundreds, in part because the ruling Ming Dynasty turned inwards and attempted to assimilate Arab traders with the local population. (Their descendents are still living in China). And arrivals along the Silk Road soon turned into a trickle. This is what makes today’s events so remarkable. I mean, the sheer number of Arabs travelling to China is something we haven’t seen for over four hundred years. And, for the romantics of the world, the resurrection of the Silk Road is a more attractive side of globalization than is the inexorable spread of box-like Wal-Marts or Carrefours.

Hvorfor så optimistisk?

Illusrtasjon funnet her.

I visse kretser hersker en oppfatning om at verdensøkonomien er på rett kjøl igjen etter noen grusomme kvartaler, og at nye gode tider er rett rundt hjørnet. Ikke Paul Krugman:

New claims for unemployment insurance are one of the highest-frequency economic indicators we have — that is, the data come in early and often, giving a quicker read than things like employment numbers and unemployment rates. And there’s been some celebrating over the fact that new claims seem to have peaked.

But the level of new claims is basically an indicator of the rate of change of employment. And we are nowhere near the point at which employment looks ready to expand, or for that matter to stop falling at a terrifying rate, (...) we’d have to see new claims drop below 400,000 or so. We’re nowhere near that point. In fact, a read of the data remains very, very grim.

I stedet for å si at ting går bedre nå, bør man heller si at ting blir verre i et saktere tempo enn før. Det har vært observert en del såkalte "grønne skudd" men helhetsbildet er fortsatt ganske deprimerende. At aksjemarkedene har kommet seg en del betyr ikke nødvendigis all verden fordi (samme Krugman i et intervju i The Guardian):

Who knows if the stockmarket makes sense or not? It was pricing in the possibility of an apocalypse a few months ago. That possibility seems to have receded, so it makes sense for the markets to come up, but that's not saying that the economy is going to be great. If you do the comparison not with where they were three months ago, but where they were two years ago, then the markets still seem awfully depressed.

Man kan kanskje tillate seg å være litt glad for at apokalypsen ser ut til å være avverget, men det er langt fra den erkjennelsen til håp om sterk vekst og gode tider. Noen har uttrykt et slikt håp, og til og med tatt til orde for å bringe finans- og pengepolitikk tilbake til normalen. Det er nok en særdeles dårlig idé, lederen for Obamas råd av økonomiske råd (Council of Economic Advisers) Christina Romer forklarer hvorfor:

The 1937 episode provides a cautionary tale. The urge to declare victory and get back to normal policy after an economic crisis is strong. That urge needs to be resisted until the economy is again approaching full employment. Financial crises, in particular, tend to leave scars that make financial institutions, households and firms behave differently. If the government withdraws support too early, a return to economic decline or even panic could follow. In this regard, not only should we not prematurely stop Recovery Act spending, we need to plan carefully for its expiration. According to the Congressional Budget Office, the Recovery Act will provide nearly $400 billion of stimulus in the 2010 fiscal year, but just over $130 billion in 2011. This implies a fiscal contraction of about 2% of GDP. If all goes well, private demand will have increased enough by then to fill the gap. If that is not the case, broad policy support may need to be sustained somewhat longer.

Med andre ord, man har prøvd en gang før å vende tilbake til normaltilstand i det øyeblikket "grønne skudd" kom til syne, det gikk ikke spesielt bra. De grønne skuddene var i all hovedsak resultater av stimulanstiltakene, da den avtok snudde utviklingen rimeig raskt, 

BNP falt og arbeidsledigheten (som allerede var høy) steg igjen. Diskusjonen bør derfor ikke handle om hvorvidt man skal kutte tiltakene i dag, men heller om vorvidt man blir nødt til å pøse på med enda en del før før man kan regne med at økonomien glir tilbake til der man vil ha den.

Man kan selvfølgelig spørre om sammenlikningen med den store depresjonen er berettiget, man har ikke ikke den samme enorme ledigheten og lidelsen som sist. På det spørsmålet svarer Martin Wolf i Fianacial Times et klart ja. Sammenlikningen er i aller høyeste grad berettiget.

First, global industrial output tracks the decline in industrial output during the Great Depression horrifyingly closely. Within Europe, the decline in the industrial output of France and Italy has been worse than at this point in the 1930s, while that of the UK and Germany is much the same. The declines in the US and Canada are also close to those in the 1930s. But Japan’s industrial collapse has been far worse than in the 1930s, despite a very recent recovery.

Second, the collapse in the volume of world trade has been far worse than during the first year of the Great Depression. Indeed, the decline in world trade in the first year is equal to that in the first two years of the Great Depression. This is not because of protection, but because of collapsing demand for manufactures.

Third, despite the recent bounce, the decline in world stock markets is far bigger than in the corresponding period of the Great Depression.

The two authors sum up starkly: “Globally we are tracking or doing even worse than the Great Depression ... This is a Depression-sized event.”

 Det at man ikke har sett massearbeidsledighet og nød på linje med depresjonen er ifølge Wolf stort sett på grunn av tiltakene man har sett, selv om de har vært langt fra optimale har de klart å avverge de verste utfallene man kunne se for seg på forhånd. 

Det kan også ta en stund før ting ordner seg, slik situasjonen er nå kan det være vanskelig å se hvordan etterspørselen skal komme seg, et stort problem er de enorme ubalansene i en verden der noen land sparer mye og liter på eksport til å drive vekst (Japan, Tyskland), mens andre land har vokst på store kapitalinnstrøminger og innenlands forbruk (USA, Storbritannia). Wolf:

Robust private sector demand will return only once the balance sheets of over-indebted households, overborrowed businesses and undercapitalised financial sectors are repaired or when countries with high savings rates consume or invest more. None of this is likely to be quick. Indeed, it is far more likely to take years, given the extraordinary debt accumulations of the past decade. Over the past two quarters, for example, US households reduced their debt at an annualised rate of just 3.1 per cent. Deleveraging is a lengthy process. Meanwhile, the federal government has become the only significant borrower. Similarly, the Chinese government can swiftly expand investment. But it is harder for policy to raise levels of consumption.

Dette gjøres ekstra vanskelig når man tar i betraktning at de landene (husholdningene) som har stått for etterspørselen nå sitter med unormalt høy gjeld og et stort behov for å spare, mens eksportlandene har demografiske profiler (mange eldre) som gjør det vanskelig å tro at de skal bidra særlig mye til å erstatte etterspørselen som uteblir. Resultatet av dette kan bli det som har blitt kalt "Nipponisering", altså mange år med lav vekst grunnet svak etterspørsel som følge av sparere som ikke vil bruke penger og etterspørrere som vil heller ikke vil bruke mye penger på grunn av deres høye gjeld. Det kalles "nipponisering" fordi det skjedde i Japan på 90-tallet, denne gangen frykter man at  "Nippon goes global". 

Den globale resesjonen har nok snart nådd sitt bunnpunkt, men av de grunnene jeg har refert ovenfor vil jeg si at det er ingen grunn til optimisme enda. 

Ølblogging på fredag:

Her er ukens ølinnlegg, denne gang komponert med provokasjon som hensikt.

Applying Bubba's beer analogy to the current situation in Iran, the Iranian people are arguing over the choice between Regime or Regime Light - one is the tried and true, status quo King of Repression while the other is less filling and has a lighter moral code that tastes great. Both are nothing more than brands distributed by the same brewery. Furthermore, the brewery enjoys an iron-clad monopoly on it's market. One that it has no intention whatsoever of relinquishing, mind you.

- Bare Knuckled Pundit