Eikremsaken

18. September i fjor publiserte Resett en artikkel om et dobbeltdrap i Trondheim som involverte fire mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. To av dem ble drept og én alvorlig skadet. I artikkelen hadde de siterte de Øyvind Eikrem som er førateamanuensis ved Institutt for Sosialt Arbeid ved NTNU og er foreleser i psykologi for studentene ved instituttet. I artikkelen ble blant annet sitert på følgende:

Fremstillingen av hendelsen som bare en tragedie, er naiv. Her finnes en nødvendig kontekst å ta med i betraktningen; Norge lar en masse unge menn komme hit, man fremstiller mennene som hjelpeløse stakkarer, som små barn som trenger omsorg, og at man bare må behandle dem godt, så kommer det til å gå bra. Det er en litt sånn naiv Hakkebakkeskogen-mentalitet, løsrevet fra det vi vet om hvordan mennesker egentlig oppfører og endrer seg, sier Eikrem 

... 

– Et viktig poeng er her at en del av migrantene er vokst opp med krigslignende forhold. Mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet. Det er nok vanskelig for nordmenn å forstå at det er mulig å vokse opp slik, som gjerne er regelen her. Reaksjonsmønstre og forestillinger som kan være egnet for en kultur, kan lede til store problemer i en annen, slår førsteamanuensis Eikrem fast. 

...  

– Hele risikomomentet med disse unge mennenes tilpasning til Norge sterkt er tabubelagt. Det fremstår som nærmest unevnelig i den dannede offentligheten. Men det er ikke en urimelig forventning at yngre menn med oppvekst og bakgrunn fra krigssoner vil kunne involveres i groteske voldsepisoder, også etter ankomst til Norge. Jeg tror den offentlige samtalen om disse forholdene i Norge mangler realisme. Vi synes blottet for saklig bedømmelse av hva som er rimelig å forvente av adferd og konsekvenser. Selv om folk fra områder med krig og omfattende vold blir plassert i Norge, så løses ikke dermed alle de problemene de bærer med seg av seg selv, understreker Eikrem.

Særlig det øverste avsnittet vakte reaksjoner. Instituttleder Riina Kiik fikk en e-post fra professor Berit Berg der hun tok til orde for at uttalelsen burde få konsekvenser. Berg mente Eikrem hadde uttalt seg på en hoven og nedlatende måte; med dårlig eller ingen dekning fra fagkunnskapen; og at han bygget opp under fordommer mot en vanskeligstilt gruppe. 44 av studentene Eikrem underviser skrev også under på et opprop som kritiserer Eikrem for uttalelsen. I oppropet kritiseres Eikrem for å ha kommet med uttalelser som :"bygger opp under fordommer og holdninger som ikke er forenlige med sosialt arbeid - og rasisme, noe som også kommer til uttrykk i kommentarfeltet under artikkelen" Oppropet påpekte også at studenter med minoritetsbakgrunn følte seg krenket og og mente uttalelsene stemplet innvandrere som kriminelle; bidro til fremmedfrykt og diskriminering; som i sin tur får dem til å føle seg sårbare. Instituttlederen kalte ham kort tid etter dette inn til et møte der han fikk for sine uttalelser og for å ha satt instituttet i et dårlig lys. 

Eikrem på sin side mente han hadde godt faglig belegg for å si det han sa til Resett og at Berg og studentene tolket hans uttalelser på en urimelig måte når de beskyldte ham for å bygge opp under fordommer og rasisme. Han mente også det var utidig av instituttledelsen å refse ham, da han mente at hans uttalelser var godt innenfor grensene for akademisk frihet. Saken skapte liv og røre på instituttet, universitetet, i pressen, og sosiale medier. Eikrem fikk mye støtte fra andre akademikere og det ble trykket flere lederartikler i riksmediene som kritiserte NTNU og instituttet for dårlig vern om akademisk frihet. På motsatt siden av debatten sto blant annet allerede nevnte Berg, sosionomforeningen,og studentene bak oppropet. NTNU-rektor Bovim gikk etterhvert ut i pressen og innrømte at NTNU hadde behandlet saken dårlig og at prinsippet om akademisk frihet ikke var blitt godt nok ivaretatt. Debatten pågikk fortsatte i enda noen måneder før NTNU og instituttet innkalte til et møte bak lukkede dører for å forsøke å få saken ut av verden.Møtet ble en ganske amper affære og det kan virke som at partene fortsatt er like uenige. 

Dette er en interessant og sammensatt sak der det dukker opp flere momenter som går igjen i mange av dagens debatter om ytringsfrihet og rasisme. Derfor vil jeg nå gå igjennom noen av disse og gi min mening om hva som skjedde i denne saken. Det virker som at så godt som alle (inkludert Berg) mener at Eikrem fritt kan uttale seg til nettsteder som Resett, det overlates til den enkelte forsker å vurdere om de vil dette. Mange (f. eks.Berg) vil nok velge å ikke snakke med dem fordi de ser på det som uheldig å bidra til å gjøre dem mer respektable. Jeg mener det er riktig å la dette være noe den enkelte forsker vurderer.

Berg mener Eikrem uttaler seg hovent og nedlatende, og ja jeg ansporer også en viss nedlatenhet og arroganse i tonen og formuleringene hans.Jeg tviler på at meningsmotstanderne hans ville føle at deres holdninger blir gjengitt på en respektfull måte. Også i debatten i etterkant merker man at Eikrems vanlige debattone er av det skarpe slaget og at han har lite tålmodighet med motdebattanter han opplever som "følelsesstyrte". Dette er riktignok noe jeg mener Berg og andre bør ta med Eikrem og ikke involvere ledelsen for å lage en personalsak. I spørsmålet om hvorvidt Eikrem har faglig belegg for å si det han sier er det vanskelig for meg å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det kunne jo vært en interessant debatt å arrangere på NTNU eller Samfundet. Også her mener jeg Eikrem er i sin fulle rett til å uttale seg uten frykt fore represalier fra ledelsen ved universitetet. Berg og studentene kunne fint skrevet et tilsvar der de imøtegår Eikrems påstander i stedet for å klage til ledelsen om at uttalelsene gav dem følelsesmessig ubehag.

Når alt dette er sagt skal jeg innrømme at saken også gav meg en dårlig smak i munnen, for selv om jeg mener at de som reagerte brukte feil virkemidler ved å klage til ledelsen i stedet for å argumentere mot innholdet i Eikrems uttalelser skjønner jeg hvorfor de ble oppbrakt. Hvis leser nøye igjennom det Eikrem sa kan det oppsummeres slik: "Oppvekstmiljø (kultur) påvirker hvordan man utvikler seg med hensyn til adferdsmønster og tilbøyeligheter av ulike slag. Det å vokse opp i Afghanistan vil ha en slik påvirkning på mennesker at sannsynligheten for hendelser som det nevnte dobbeltdrapet blir noe høyere. Dette er noe vi i Norge ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet". Dette er en sterk uttalelse, første ledd er det vel få som vil motsi, men andre ledd er helt klart noe som virker intuitivt for enkelte men intuisjon er ikke nok for å påstå det. Eikrem mener å ha faglig belegg for å si det, Berg mener han ikke har det. Men uansett om Eikrem har rett også i siste påstand er ikke konklusjonen opplagt, og han trekker ingen konklusjon i uttalelsen. Man kan for eksempel trekke den konklusjonen at disse guttene har behov for oppfølging og hjelp på grunn av effekten deres oppvekst har hatt på dem og at de selvfølgelig burde få det. Men det faktum at uttalelsen kommer i en artikkel i Resett får nok de fleste til å tenke at Eikrem ikke slår alarm om at disse guttene sviktes av samfunnet på grunn av mangelfull oppfølging og tilrettelegging. I stedet tenker man vel konklusjonen som blir at Norge påtar seg urimelige risikoer ved å slippe inn unge gutter fra Afghanistan og at man ville sluttet med det om vi var ærlige om disse tingene. Eikrem gir selv ingen eksplisitt konklusjon, men man ser i resten av artikkelen og i kommentarene under at det hans uttalelser tas til inntekt for sistnevnte konklusjon.

Morsomt om overflødige ord

Jeg har alltid vært av det pedantiske slaget med tanke på temaet språk og legger mye arbeid i å uttykke meg riktig og konsist. Overflødige ord er lang fra min største kjepphest men likevel noe jeg prøver luke ut. Denne morsomme listen får virkelig frem hvor vanlig de er og hvilken enorm oppgave det ville vært om vi skulle prøve å luke ut alle. Jeg kan nesten garantere at alle som leser denne listen vil finne ut at de i alle fall er gjør noe feil.

Hva skyldes min spesielle forakt for FrP?

I de to siste valgene har mitt viktigste utgangspunkt for å bestemme meg for hvem jeg skal stemme på vært om partiet støtter eller deltar i en regjering der FrP deltar. Hvorfor er jeg så spesielt fiendtlig til dette ene partiet? Hvorfor er det ikke nok for meg å ikke stemme på dem? Jeg kommer nok aldri heller til å stemme på Høyre eller Senterpartiet men jeg mener ikke at de gjør et regjeringsalternativ uspiselig. Grunnene til dette går ned til et filosofisk nivå og spørsmål dreier det seg om verdier. Selv om FrP startet som et liberalistisk parti er det i dag svært lite som slår meg som liberalt ved partiet, i stedet mener jeg de fullt og helt har stupt ut i sumpen av reaksjonær populisme. Under følger noen betraktninger om mine filosofiske uenigheter med dem.

Etikk: Jeg ble først oppmerksom Frps annerledeshet på dette temaet under en debatt i Dagsnytt Atten for litt under ti år siden da Rolf Reikvam (SV) og Per Willy Amundsen (FrP) diskuterte spørsmålet om vi burde gi utenlandske statsborgere med permanent opphold i Norge stemmerett i stortingsvalg. Amundsens holdning var at det var ingen grunn til det uten tilsvarende motytelse fra utlendingenes opphavsland. Uten en avtale med f.eks. Japan om nordmenns valgdeltakelse i deres valg, ingen valgdeltakelse for japanere i Norge. Altså en fullstendig transaksjonell tankegang, noe for noe, ingen tanke om hva som er en rettferdig måte å ordne vårt samfunn. Rettferdighet handlet om hva man gir og hva man får tilbake. Dette var ikke siste gang jeg la merke til standpunkt av denne typen. I spørsmålet om utenlandske flagg på 17. mai reagerte folk med FrP-sympatier som regel med at det ikke var greit fordi "vi ikke dukker opp med norske flagg på nasjonaldagen i "deres land". Videre ble diskriminering mot muslimer og deres forsøk på å bygge skoler og moskeer forsvart med at det ikke var dårligere behandling enn det religiøse minoriteter må leve med i muslimske land. Med andre ord, rettigheter er noe man bytter til seg og ikke noe alle har som utgangspunkt for et best mulig samfunn. Dette er helt klart illiberalt, og det er avslørende at de først begynte å trykke de homofile til sine bryst da de innså at muslimene ikke hadde så opplyste holdninger til dem og at det kunne brukes som et argument for innvandringsmotstand. Dette røper etter min mening et fravær av tro på liberale verdier, at de dypest sett ikke tror på liberale samfunns interne logikk der verdiene etterhvert omfavnes også av nykommere. De setter nok gjerne pris på at de bor i et liberalt samfunn men har ikke tro på at disse verdiene kan opprettholde samfunnet.

Epistemologi: Jeg tror nok alle partier en og annen gang kan miste bakkekontakten og ta standpunkt som er dårlig begrunnet i fakta, men også her står FrP i en særstilling. Jeg tror det ligger i politikkens natur at det er en kløft mellom velgere og politikere fordi kunnskapsnivået er ulikt i de to gruppene. Politikere har bedre mulighet til å orientere seg om fakta og helhetsbilde og vil dermed på enkelte områder måtte høre på ekspertene og gi opp forestillinger som kanskje slår folk flest som intuitive. I neste omgang må de også ta på seg det tunge ansvaret å orientere sine velgere om hvordan det virkelig henger sammen. Med mindre det er snakk om FrP. I spørsmål etter spørsmål viser de forakt for kunnskap og forskning som ikke harmonerer med oppfatninger som deles blant deres medlemmer. Det mest påfallende eksempelet er selvfølgelig klimaspørsmålet der de lenge hadde et standpunkt som minnet litt om nynazistenes standpunkt til Holocaust. De klarer aldri helt å bestemme seg for om de mener det er oppspinn eller at det faktisk skjer/skjedde og at det ikke er noe i veien med det. Ut fra dette ubehagelige hjørnet går de på offensiven og bedriver dårlig tankelesning og farer med konspirasjonsteorier. Per Sandberg beskyldte for en tid siden miljøvernere for å være "øko-sosialister som kun har som mål å senke levestandarden så mye mulig". Også på økonomifronten viser de ofte forakt for kunnskap når de går inn for avvikling av bomringer og eiendomsskatt selv om disse viser seg å være blant de mest effektive tiltakene man har for å henholdsvis redusere biltrafikk og kreve inn skatt med minst mulig unndragelse. Deres holdning til oljepengebruk er et helt kapittel for seg. Apropos konspirasjonsteorier burde man ikke glemme hvordan Amundsen anklaget forrige regjering for "islamisering". En drøy måned senere ble han toppet av Siv Jensen som holdt en lengre tale om "snikislamisering" av landet. Christian Tybring-Gjedde går jevnlig enda lengre enn dette. De av oss som har vadet et stykke ut i disse farvannene kjente igjen tanker lånt fra Bat Ye'Ors Eurabiateori, Oriana Fallaci og et helt kobbel med mørkemenn ute på den kullsvarte høyresiden. Når det gjelder Amundsen og Jensen er jeg usikker på om de faktisk tror på disse teoriene eller bare er grenseløst kyniske, men det slår meg som mindre viktig da ingen av tolkningene reflekterer positivt på dem. Jeg er rimelig sikker på at Tybring-Gjedde oppriktig tror på det. 

Paul Krugman om handelskrig og forsyningskjeder

Når Paul Krugman er god er han virkelig god: en god kortfattet og lett forståelig gjennomgang av hvilke mekanismer som rører seg under en handelskrig

Viktor Orbàn er ingen illiberal demokrat

I alle fall ifølge en kronikk i NYT:

Unless this point is understood, Mr. Orban will continue the perfidious game he likes to play with international critics in particular: He does not mind being called “illiberal”; he relishes it. For liberalism is supposedly just a matter of subjective value choices: Liberals, he and his defenders will say, simply do not like his conservative family policies, his defense of strong nation-states inside the European Union and, most of all, his complete rejection of immigration. Of course, one can legitimately disagree about these issues in a democracy. But by focusing all attention on them, Mr. Orban has remade what should be a debate about democratic institutions into yet another culture war. (This is a strategy Trumpists are also discovering.) Once the conflict has been declared a matter of subjective values, it becomes easy to accuse the liberals of being the real illiberals. Even though they are supposed to be the defenders of diversity, they cannot tolerate an ethnic nationalist like Mr. Orban, who seeks to deviate from a supposed Western mainstream of multiculturalism.

Han er ingen demokrat i det hele tatt.

Christian Tybring-Gjedde holder høy klasse som vanlig

Christian Tybring-Gjedde sier at han, Sylvi Listhaug og FrP vil fortsette å jobbe for Norge og han ikke vet hvem eller hva Knut Arild Harede jobber for.

Oppsummering av den store Listhaugdagen

Listhaug føler seg som offer for en heksejakt og mener stortinget er blitt en barnehage. Hun har heller ikke tillit til stortinnget. Hun har hatt en dårlig dårlig dag, jeg skjønner det og tolker det som jeg ville tolket et barn som sier "du har ikke tillit til meg? vel jeg har ikke tillit til deg heller!"

Videre føler hun seg kneblet, at ytringsfriheten hennes er angrepet. Nei, ytringsfriheten har hun fordi hun gjerne må si det hun vil uten å forfølges av rettsvesenet. Men hun kan ikke kreve å å få si hva hun vil og beholde stortingets tillit og dermed jobben.

Dagbladet tok henne på kornet:

For Listhaug er det et sentralt poeng at hun på ingen måte vil forandre seg selv. Tvert imot avga hun et løfte om å fortsette som før, og pakket det inn i store ord om ytringsfrihet. Sylvi Listhaug er en typisk representant for en hovedstrømning i det populistiske høyres forestillingsverden. Selv kan disse menneskene gjerne bruke svært sterke ord og harde karakteristikker. Om de rammes av kritikk, stemples det som angrep på ytringsfriheten og de trer inn i offerrollen. De er politiske pyromaner som gir brannvesenet skylda for flammene.

 Den første delen av avsnittet over er verdt å dvele litt ved. Listhaug var aldri en effektiv statsråd

Det forholdet som bør være mellom regjeringen og Stortinget i den norske parlamentarismen, har Listhaug aldri hatt.

Hun har oppført seg som om hun har vært i opposisjon, ikke som en statsråd.

Jeg tviler ikke på at Listhaug er en stemmesanker som regjeringen sårt trengte i siste valgkamp. Men å drive med utspillpolitikk og konstant valgkamp vil gå ut over din evne til å være statsråd (bare spør Øystein Djupedal). Når hun nå går over til stortinget blir spørsmålet om det er opposisjonen eller regjeringen hun belaster mest mest med sine utspill.

Tvert imot har Listhaug med den enøydes sterke overbevisning og smale perspektiv lovet at hun vil være enda mer seg selv. Det innebærer at den illojalitet hun viste som statsråd, vil bli videreført i hennes nye tilværelse på Stortinget.

Til sist må jeg si at Erna Solberg ikke kan ha hatt mange verre dager i politikken enn denne. DNs Alstadheim kaller hennes opptreden for et lavmål når hun langer ut mot opposisjonen for deres ufine retorikk som om hun ikke har sittet i regjering med Listhaug i over fire år.

Christian Tybring-Gjedde fortsatt et av de verste menneskene i rikspolitikken

Hvordan man bør imøtegå Trump (og Listhaug?)

Luigi Zingales er en italiensk økonomiprofessor som for tiden jobber ved University of Chicago. Han kan plasseres et sted rundt sentrum-høyre i politikken. Han var en av de få som tok Donald Trump alvorlig som politisk aktør så tidlig som i 2012. Han advarte om at Trump ville være en katastrofe for det Republikanske parti og for landet og at skaden kunne bli langvarig.

...The only thing more frightening than Trump’s running for president would be Trump’s getting elected president. From a party perspective, while losing an election is bad, winning one with the wrong candidate for the party and for the country is worse. I know something about this: I come from Italy, a country that has elected as prime minister the Trumplike Silvio Berlusconi.
Trump and Berlusconi are remarkably alike. They are both billionaire businessmen who claim that the government should be run like a business. They are both gifted salesmen, able to appeal to the emotions of their fellow citizens. They are both obsessed with their looks, with their hair (or what remains of it), and with sexy women. Their gross manners make them popular, perhaps because people think that if these guys could become billionaires, anyone could. Most important is that both Trump and Berlusconi made their initial fortunes in real estate, an industry where connections and corruption often matter as much as, or more than, talent and hard work. Indeed, while both pretend to stand for free markets, what they really believe in is what most of us would label crony capitalism.
Berlusconi’s policies have been devastating to Italy. He has been prime minister for eight of the last ten years, during which time the Italian per-capita GDP has dropped 4 percent, the debt-to-GDP ratio has increased from 109 percent to 120 percent, and taxes have increased from 41.2 percent to 43.4 percent. Italy’s score in the Heritage Foundation’s Index of Economic Freedom has dropped from 63 to 60.3, and in the World Economic Forum Index of Competitiveness from 4.9 to 4.37.
Berlusconi’s tenure has also been devastating for free-market ideas, which now are identified with corruption [min uthevelse]How can such a pro-business prime minister wreak havoc on the economy and on the idea of free markets? Because “pro-business” doesn’t necessarily mean “pro-market.” While the two agendas sometimes coincide—as in the case of protecting property rights—they’re often at odds. Market competition threatens established firms, which often use their political muscle to restrict new entries into their industry, strengthening their positions but putting customers at a disadvantage. A pro-market strategy, by contrast, aims to encourage the best business conditions for everyone. That’s in fact the opposite of what a real-estate tycoon wants: to keep competitors out and enhance the value of his own properties. By capturing (or more precisely, purchasing) the free-market flag in the same way one might acquire a business brand, Berlusconi likely has destroyed the appeal of the free-market ideal in Italy for a generation.

Man ser allerede veldig klare tegn til at Trump vil oppføre seg på samme måte. Hva er så beste måte å kjempe mot ham på. Zingales har en interessant tanke som ved første øyekast ikke virket opplagt.

The Italian experience provides a blueprint for how to defeat Mr. Trump. Only two men in Italy have won an electoral competition against Mr. Berlusconi: Romano Prodi and the current prime minister, Matteo Renzi (albeit only in a 2014 European election). Both of them treated Mr. Berlusconi as an ordinary opponent. They focused on the issues, not on his character. In different ways, both of them are seen as outsiders, not as members of what in Italy is defined as the political caste.

Jeg tror dette er riktig fremgangsmåte. Selv om det er fristende å hisse seg opp bare rope høyt om hvor totalt uspiselig denne personen er, tror jeg det er mer å vinne på å rolig ta for seg konkrete standpunkt og kle av dem i tur og orden. Disse personene har vist at de er mestere i å spille på følelser og hvis det er det kampen handler om kommer de til å vinne.

Tidenes mest løgnaktige graf

Gammel men morsom sak som understreker hvorfor man aldri bør lese Wall Street Journals lederartikler.

Alkoholpolitikk fungerer noenlunde i alle fall

Norge ligger på 66. plass i verden i alkoholkonsum. Dette er betydelig lavere enn mange av landene rundt oss. Danmark som skiller seg ut i Norden med lave avgifter og høy tilgjengelighet befinner seg på 26. plass. En sentral teori i utforming av alkoholpolitikk er den såkalte totalkonsumteorien som sier at det er en sammenheng mellom totalkonsum, misbruk og skadevirkninger. Jo høyere totalt konsum i befolkningen jo flere avhengige og flere skadevirkninger. Dette er en viktig grunn til at man bruker avgifter som reduserer konsum gjennom prismekanismen og monopolordning for å begrense tilgjengelighet og kontrollere omsetningsformen.

Når man ser litt nærmere på statistikken får man riktignok noen overraskelser. Italia med sine beskjedne restriksjoner ligger faktisk på 87. plass og relativt restriktive Finland ligger på 16. plass over Danmark. Man må altså si at det er en betydelig kulturell effekt her også.

Hvordan vurderer man et liv der frelsen og lykken kom på slutten?

En lang men gripende historie om en tilsynelatende vanlig familie og deres slave. Jeg er veldig glad jeg leste denne men det var litt plagsomt at noen sto og hakket løk ved siden av meg.

Verdiskapning: et overraskende uklart begrep

Verdiskapning er et uttrykk som ofte svinges som en hammer i politiske debatter. Særlig i debatter om distriks- og reginalinteresser. Som oftest blir det fort klart for meg at personen som argumenterer om verdiskapning ikke aner hva begrepet faktisk betyr og farer med hårreisende tåpelige påstander. På dagsnytt atten for en del år siden hørte jeg Monica Meland og Frank Aarebrot påstå at 95 % av verdiskapningen skjer på vestlandet. I et raserianfall over at Tromsø ikke fikk støtte til OL-søknad snakket en nord-norsk uavhengighetsagitator om at 60 % av verdiskapningen skjer i nord. Disse to eksempelene har inspirert min enkleste regel om slike debatter: "hvis noen snakker om verdiskapningen i bestemt form er det sannsynligvis ingen grunn til å høre/lese videre".

Hva er verdiskapning da

• Verdiskapning i bedrifter måles ved å ta bedriftenes salgsinntekter og trekke fra varer de selv har kjøpt inn og slitet på investeringer de har gjort.
• Verdiskapning i offentlige virksomheter beregnes til å tilsvare lønnen til de ansatte.

Ikke overraskende troner Oslo øverst på denne statistikken. Grunnene er åpenbare; høyt betalte jobber innen teknologi, finans, administrasjon og annen næringsvirksomhet klynger seg sammen der slike miljøer finnes fra før. Hovedstaden må nok nødvendigvis også ha mange av de høyt betalte stillingene i offentlig forvaltning også. Storbyer er mer dynamiske med tanke på utvikling av ny næringsvirksomhet særlig i dagens postindustrielle kunnskapssamfunn.

Likevel gir statistikken i artikkelen et misvisende bilde på minst to måter. For det første viser tabellen verdiskapningen som skjer innenfor Oslos grenser delt på antall innbyggere i Oslo. Det vil si at alle som jobber i Oslo og bor i f. eks. Akershus bidrar til telleren i Oslo-brøken men ikke i nevneren.
For det andre sier ikke statistikken noe om hvor avhengig mange av de høyt lønnede osloborgerne er av virksomhet i distriktene. Ansatte ved hovedkontorene til f. eks. Statoil og Hydro ville ikke hatt slike jobber uten oljeplattformer på vestlandet og aluminiumsverk på f. eks. Sunndalsøra. Videre betyr ikke det at merverdien registreres på hovedkontoret at det er der verdiskapningen skjer.

Når man skal relatere dette til dagens politiske dagsorden, der Senterpartiet ligger an til å gjøre et godt valg på grunn av motstand mot sentralisering, ser man nytten av å faktisk ha litt klarhet i hva verdiskapning er og ikke er, og hvor mye av det som skjer hvor. Det vi vet er at slik samfunnet utvikler seg nå for tiden vil det blir stadig mer verdiskapning i sentrale strøk og dermed en tiltakende sentralisering. Det er ikke dermed sagt at vi alle bor i Oslo snart, men at stadig flere av oss kommer til å bo og jobbe i byer. Denne utviklingen kan bremses eller til og med reverseres med politiske tiltak men da bør man være ærlige om at det koster.  
 

Er det greit å banke nazister?

Videoen av Richard Spencers ansikt som endepunkt for en uforutsett knyttneve fra en fobipasserende demonstrant på Donald Trumps innsettelsesdag gikk som en farsott gjennom sosiale medier. Reaksjonene var mange og spredte seg over et bredt spekter fra sympati for et offer for grov vold til entusiastisk jubel over at en drittsekk fikk som fortjent. De fleste var nok et sted mellom ytterpunktene og reagerte med stille eller dempede bifall eller dempede motstandsytringer. De vanligste reaksjonene jeg så var omtrent slik:

Eksempel 1: vel jeg støtter jo egentlig ikke bruk av vold men hvis man noe gang skulle gjøre unntak så.... 
Eksempel 2: Jeg støtter ikke voldsbruk men må si jeg elsker å se videoen gang etter gang 
Eksempel 3:Tja jeg synes egentlig det er helt i orden å banke nazister
Eksempel 4: Takk skal dere faen meg ha anarkister ... for første gang i mitt liv føler jeg sympati for en nazist (og det setter jeg lite pris på)

Min umiddelbare reaksjon var vel nærmere eksempel 4 enn de andre eksemplene. Å se videoen gjorde meg ubekvem, Jeg kan ikke si sikkert om det rett og slett var på grunn av volden eller det at den vekket sympati for en person jeg avskyr. Sannsyligvis spiller begge delene en rolle. Videoen ble starten på en diskusjon jeg har tenkt på ved flere anledninger i månedene som fulgte; "er det greit å banke nazister?"

Jeg leste nettopp en artikkel skrevet av en tidligere klassekamerat av Spencer som tar for seg hans ideer og ideologiske utvikling. Nær slutten av artikkelen ble det famøse slaget behandlet [mine uthevelser]:

Spencer gave an interview to an Australian television station near Franklin Square in Washington, D.C., and was asked to explain his movement’s mascot, a homely cartoon frog. “It’s Pepe,” he said. “It’s become kind of a symb—” and then a masked assailant clocked him on the ear, hard enough to send him reeling off camera. Spencer’s many, many haters shared the video, gloating, and even mainstream outlets glamorized the assault by distributing remixes of the footage

...

I went back to see Spencer again a few days later. He had upgraded his security. The nebbishy sentinel who had caught me out by the trash cans had been replaced by another man, halfway between bodyguard and babysitter, who accompanied Spencer when he left his apartment. A new dead bolt secured the door, and a Bowie knife rested on a windowsill. There was a pistol in the kitchen.

Spencer was hit twice, once under the left eye and once on the right ear. The eye sported a shiner, and the ear was crusted with blood. Spencer said his eardrum had ruptured. “It kind of feels like when you’re flying in a plane and your ears pop,” he said. “It basically feels like that all the time.” He insisted that we order our Thai food in this time. “You saw that I got spotted even the last time we were out,” he said, referring to the black woman at lunch. “I don’t know how people will react now.”

“Am I just going to be harassed for the rest of my life? Living in Whitefish is quite difficult,” he said, due to protests. “I thought there would be a little bit of anonymity” in Alexandria. Now he could not walk around without fear. He said he was going to change his haircut—I’d remarked that it made him stand out—but insisted that fashion was the reason. “I think the fascist haircut has peaked. Aesthetically, I think it can definitely be improved on. Maybe I’ll try a Tom Cruise, from Mission: Impossible IV.” He sounded vulnerable, for the first time since he’d said the St. Mark’s campaign had wounded him. “I have a right as a citizen to walk the streets and not be attacked, and I have the right to be protected,” he complained.

Mannen føler seg utrygg, han føler ikke at han kan ferdes ute på gaten uten frykt for at det kan koste ham liv eller helse. Det er enkelt, kanskje til og med fristende, å svare sarkastisk med "bu hu stakkars deg som får føle noe av det samme som fargede og andre minoriteter i landet ditt har måttet føle på i generasjoner". Men jeg liker dårlig å gi slike mennesker hjelp med å påta seg en offerrolle, derfor har man dessverre intet annet valg å behandle dem bedre enn de ville behandle oss. Jeg innser at dette er relativt enkelt for en hvit mann som meg og vanskeligere for de som har fått kjenne på dette hatet selv men slik må det nok bare bli. Dette gjelder forsåvidt også jihadister som stilles for retten for støtte til terror. Vi vet godt at i motsatt fall ville de ikke nølt lenge med kappe av hoder men likefullt kan vi ikke justere standarden vi holder oss selv til i henhold til fienden, selv om jeg også av og til føler et sug til å bli "gammeltestamentlig" mot noen av dem.

I de siste månedene har vi sett både nazi-demonstrasjoner her i Norge og tragedien i Charlottesville i USA. Det virker for meg tydelig at nazistene bevisst ønsker enten å bli angrepet eller å få gå uforstyrret. Jeg mener fortsatt at man bør møte opp og demonstrere uten å slå til først, men hvis de ypper bør de helt klart få grisebank.

Er det greit å si at Donald Trump har liten pikk

Donald Trump er tydeligvis en veldig usikker og nærtagende mann. Han har i en mannsalder sendt brev til Vanity Fairs redaktør Graydon Carter fordi han pleide å beskrive Trump som en "kortfingret vulgarianer". I mange menns forestillingsverden er det en nær sammenheng mellom korte fingre og kort pikk så det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor Trump reagerer så voldsomt på dette.

Personlig må jeg vedgå at jeg humrer litt når jeg leser om slike små opptrinn, men likevel synes jeg det hadde vært bedre om man lot det ligge. Jeg tror det er viktig at man skiller så godt man kan mellom det som er relevant for hvordan han skjøtter embetet sitt og det som ikke er det. Det er ingen tvil om at vitser om pikkstørrelse er en effektiv måte å få ham til å miste fatningen men jeg tror ærlig talt ikke det er noe vi egentlig vil ha mer av. Det fins så mange ting ved Donald Trump som er mer verdt å ta opp og jeg mener man undergraver sin egen troverdighet som kritiker av ham hvis man begynner å oppføre seg like dårlig som han gjør; for er noen i tvil om at Trump lett kunne funnet på å komme med akkurat et slikt utfall selv.

PS. Vi burde vel også unngå å skape fordommer mot folk med liten pikk for ehm. noen av mine beste venner har små pikker og ...

Breitbart øyner muligheter i Europa

Kort tid etter nyttår la jeg merke til at en av mine gamle naboer hjemme hadde delt en nyhet. Jeg hadde tidligere lagt merke til at denne personen til tider var aktiv i spredning av FrP-vennlige memes og nyhetsoppslag, islamkritiske linker samt en og annen meme om at ting var bedre i Sør-Afrika under apartheid (personen er gift med en sør-afrikaner).

Denne nyheten gjaldt nyttårsaften i Dortmund. Sannsynligvis var det ekstra stor interesse for Tyskland denne nyttårsaften på grunn av overgrepene som skjedde i Köln året før. Ifølge artikkelen som var publisert av Breitbart hadde ikke muslimene klart å oppføre seg dette året heller så de hadde gått til angrep på Tysklands eldste kirke og brent den ned mens de sto og ropte "allahu akbar" av hjertens lyst.

Jeg er ikke født i går og har for lenge siden lært meg at når slike historier dukker opp på steder som Breitbart vil de spre seg som ild i tørt gress og uansett sannhetsgehalt eller mangel på sådan. Det at det som regel etter et par dager viser seg å være enten svært lite eller ingen sannhetsgehalt får som regel sørgelig liten betydning.

Et snaut kvarter med googling var alt som behøvdes for å komme over en artikkel i The Guardian som kunne fortelle meg at kirken ikke var Tysklands eldste; at den ikke brant ned; at brannen var i nettingen på stillas ved kirken som følge av noe fyrverkeri på villspor; og at det ikke finnes grunnlag for å si at muslimer var involvert.

Jeg tror dessverre vi kommer til å se stadig mer av slikt i tiden som kommer. Samme person har også linket til nyttnorge.no et kvasinyhetssted drevet av personer som tidligere var sentrale i Vigrid.  

Å være utlending

Da jeg leste denne artikkelen begynte jeg plutselig å tenke på hvor spennende det er å reise til fremmede steder og hvor mye jeg savner det.

no doubt many people do feel most at ease with a home and a homeland. But what about the others, who find home oppressive and foreignness liberating? Theirs is a choice that gets both easier and more difficult to exercise with every passing year. Easier, because the globalisation of industry and education tramples national borders. More difficult, because there are ever fewer places left in this globalised world where you can go and feel utterly foreign when you get there

Det er en opplevelse som kanskje ikke passer for alle, men for tenkende mennesker er får ting som er like spennende.

Riktignok kan jeg nok bli skuffet av mitt neste opphold (hvis man skal tro artikkelen)

The most generally satisfying experience of foreignness—complete bafflement, but with no sense of rejection—probably comes still from time spent in Japan. To the foreigner Japan appears as a Disneyland-like nation in which everyone has a well-defined role to play, including the foreigner, whose job it is to be foreign. Everything works to facilitate this role-playing, including a towering language barrier. The Japanese believe their language to be so difficult that it counts as something of an impertinence for a foreigner to speak it. Religion and morality appear to be reassuringly far from the Christian, Islamic or Judaic norms. Worries that Japan might Westernise, culturally as well as economically, have been allayed by the growing influence of China. It is going to get more Asian, not less.

Stakkars Roman Polanski

76 år gamle Roman Polanski ble nettopp arrestert i Sveits på bakgrunn av en 32 år gammel arrestordre (som har hindret ham fra å besøke USA (uten risiko for straffeforfølgelse) siden den ble utstedt). Mer enn dette har det vært vanskelig å få vite for den gjengse mediekonsument. For de som vil ha litt perspektiv i denne saken anbefaler jeg å lese dette

Let's keep in mind that Roman Polanski gave a 13-year-old girl a Quaalude and champagne, then raped her, before we start discussing whether the victim looked older than her 13 years, or that she now says she'd rather not see him prosecuted because she can't stand the media attention. Before we discuss how awesome his movies are or what the now-deceased judge did wrong at his trial, let's take a moment to recall that according to the victim's grand jury testimony, Roman Polanski instructed her to get into a jacuzzi naked, refused to take her home when she begged to go, began kissing her even though she said no and asked him to stop; performed cunnilingus on her as she said no and asked him to stop; put his penis in her vagina as she said no and asked him to stop; asked if he could penetrate her anally, to which she replied, "No," then went ahead and did it anyway, until he had an orgasm.

Jeg føler at denne siden av saken burde tas frem litt oftere. Den knuser ganske effektivt det lille snevet av sympati man risikerer å få for den tiltalte når man bare leser om en gamling som nå risikerer fengsel for en 32 år gammel sak.

Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav. 

Mørkets hjerte

Adam Hochschild, som har skrevet den særdeles rystende men lesverdige boka King Leopold's Ghost, har nettopp rapportert fra Kongo for New York Review of Books, og det er alt annet enn lystig lesning: 

Four problems, above all, drive Congo's unrelenting bloodshed. One is long-standing antagonism between certain ethnic groups. A second is the 1994 Rwandan genocide and the two million or so people who flowed across Congo's porous border in its aftermath: Hutu killers, innocent Hutu who feared retribution, and a mainly Tutsi army in pursuit, bent on vengeance. The third is a vast wealth in natural resources—gold, tungsten, diamonds, coltan (a key ingredient of computer chips), copper, and more—that gives ethnic warlords and their backers, especially Rwanda and Uganda, an additional incentive to fight. And, finally, this is the largest nation on earth—more than 65 million people in an area roughly as big as the United States east of the Mississippi—that has hardly any functioning national government. After Laurent Kabila was assassinated in 2001, his son Joseph took power in Kinshasa, and won an election in 2006, but his corrupt and disorganized regime provides few services, especially in the more distant parts of the country, such as Goma, which is more than one thousand miles east of the capital.

Evidence of the nation's riches is everywhere. Battered Soviet-era Antonov cargo planes continually descend into Goma airport filled with tin ore from a big mine at Walikale, in the interior, now controlled by Congolese army officers. On a country road, a truckload of timber, stacked high, passes by, heading out of the rain forest toward the Ugandan border. And then one day in Goma, while I am walking with Anneke, Ida, and another foreigner, a man approaches and asks: Would we like to buy some uranium?

He is perhaps forty, with expensive-looking walking shoes. He claims to have had clients from South Africa, Europe, and Saudi Arabia. The uranium has been tested with Geiger counters, and it's de bonne qualité! And safely packed: two kilos inside each seventeen-kilo radiation-proof container. The price? $1.5 million per container. But this is negotiable....

Kongo er kanskje det grelleste eksemplet (blant mange) på hvor lavt mennesker etter hvert synker når trygghet uteblir og store penger kan tjenes på å bidra til kaoset.

Les gjerne hele artikkelen