Alkoholpolitikk fungerer noenlunde i alle fall

Norge ligger på 66. plass i verden i alkoholkonsum. Dette er betydelig lavere enn mange av landene rundt oss. Danmark som skiller seg ut i Norden med lave avgifter og høy tilgjengelighet befinner seg på 26. plass. En sentral teori i utforming av alkoholpolitikk er den såkalte totalkonsumteorien som sier at det er en sammenheng mellom totalkonsum, misbruk og skadevirkninger. Jo høyere totalt konsum i befolkningen jo flere avhengige og flere skadevirkninger. Dette er en viktig grunn til at man bruker avgifter som reduserer konsum gjennom prismekanismen og monopolordning for å begrense tilgjengelighet og kontrollere omsetningsformen.

Når man ser litt nærmere på statistikken får man riktignok noen overraskelser. Italia med sine beskjedne restriksjoner ligger faktisk på 87. plass og relativt restriktive Finland ligger på 16. plass over Danmark. Man må altså si at det er en betydelig kulturell effekt her også.

Hvordan vurderer man et liv der frelsen og lykken kom på slutten?

En lang men gripende historie om en tilsynelatende vanlig familie og deres slave. Jeg er veldig glad jeg leste denne men det var litt plagsomt at noen sto og hakket løk ved siden av meg.

Verdiskapning: et overraskende uklart begrep

Verdiskapning er et uttrykk som ofte svinges som en hammer i politiske debatter. Særlig i debatter om distriks- og reginalinteresser. Som oftest blir det fort klart for meg at personen som argumenterer om verdiskapning ikke aner hva begrepet faktisk betyr og farer med hårreisende tåpelige påstander. På dagsnytt atten for en del år siden hørte jeg Monica Meland og Frank Aarebrot påstå at 95 % av verdiskapningen skjer på vestlandet. I et raserianfall over at Tromsø ikke fikk støtte til OL-søknad snakket en nord-norsk uavhengighetsagitator om at 60 % av verdiskapningen skjer i nord. Disse to eksempelene har inspirert min enkleste regel om slike debatter: "hvis noen snakker om verdiskapningen i bestemt form er det sannsynligvis ingen grunn til å høre/lese videre".

Hva er verdiskapning da

• Verdiskapning i bedrifter måles ved å ta bedriftenes salgsinntekter og trekke fra varer de selv har kjøpt inn og slitet på investeringer de har gjort.
• Verdiskapning i offentlige virksomheter beregnes til å tilsvare lønnen til de ansatte.

Ikke overraskende troner Oslo øverst på denne statistikken. Grunnene er åpenbare; høyt betalte jobber innen teknologi, finans, administrasjon og annen næringsvirksomhet klynger seg sammen der slike miljøer finnes fra før. Hovedstaden må nok nødvendigvis også ha mange av de høyt betalte stillingene i offentlig forvaltning også. Storbyer er mer dynamiske med tanke på utvikling av ny næringsvirksomhet særlig i dagens postindustrielle kunnskapssamfunn.

Likevel gir statistikken i artikkelen et misvisende bilde på minst to måter. For det første viser tabellen verdiskapningen som skjer innenfor Oslos grenser delt på antall innbyggere i Oslo. Det vil si at alle som jobber i Oslo og bor i f. eks. Akershus bidrar til telleren i Oslo-brøken men ikke i nevneren.
For det andre sier ikke statistikken noe om hvor avhengig mange av de høyt lønnede osloborgerne er av virksomhet i distriktene. Ansatte ved hovedkontorene til f. eks. Statoil og Hydro ville ikke hatt slike jobber uten oljeplattformer på vestlandet og aluminiumsverk på f. eks. Sunndalsøra. Videre betyr ikke det at merverdien registreres på hovedkontoret at det er der verdiskapningen skjer.

Når man skal relatere dette til dagens politiske dagsorden, der Senterpartiet ligger an til å gjøre et godt valg på grunn av motstand mot sentralisering, ser man nytten av å faktisk ha litt klarhet i hva verdiskapning er og ikke er, og hvor mye av det som skjer hvor. Det vi vet er at slik samfunnet utvikler seg nå for tiden vil det blir stadig mer verdiskapning i sentrale strøk og dermed en tiltakende sentralisering. Det er ikke dermed sagt at vi alle bor i Oslo snart, men at stadig flere av oss kommer til å bo og jobbe i byer. Denne utviklingen kan bremses eller til og med reverseres med politiske tiltak men da bør man være ærlige om at det koster.  
 

Er det greit å banke nazister?

Videoen av Richard Spencers ansikt som endepunkt for en uforutsett knyttneve fra en fobipasserende demonstrant på Donald Trumps innsettelsesdag gikk som en farsott gjennom sosiale medier. Reaksjonene var mange og spredte seg over et bredt spekter fra sympati for et offer for grov vold til entusiastisk jubel over at en drittsekk fikk som fortjent. De fleste var nok et sted mellom ytterpunktene og reagerte med stille eller dempede bifall eller dempede motstandsytringer. De vanligste reaksjonene jeg så var omtrent slik:

Eksempel 1: vel jeg støtter jo egentlig ikke bruk av vold men hvis man noe gang skulle gjøre unntak så.... 
Eksempel 2: Jeg støtter ikke voldsbruk men må si jeg elsker å se videoen gang etter gang 
Eksempel 3:Tja jeg synes egentlig det er helt i orden å banke nazister
Eksempel 4: Takk skal dere faen meg ha anarkister ... for første gang i mitt liv føler jeg sympati for en nazist (og det setter jeg lite pris på)

Min umiddelbare reaksjon var vel nærmere eksempel 4 enn de andre eksemplene. Å se videoen gjorde meg ubekvem, Jeg kan ikke si sikkert om det rett og slett var på grunn av volden eller det at den vekket sympati for en person jeg avskyr. Sannsyligvis spiller begge delene en rolle. Videoen ble starten på en diskusjon jeg har tenkt på ved flere anledninger i månedene som fulgte; "er det greit å banke nazister?"

Jeg leste nettopp en artikkel skrevet av en tidligere klassekamerat av Spencer som tar for seg hans ideer og ideologiske utvikling. Nær slutten av artikkelen ble det famøse slaget behandlet [mine uthevelser]:

Spencer gave an interview to an Australian television station near Franklin Square in Washington, D.C., and was asked to explain his movement’s mascot, a homely cartoon frog. “It’s Pepe,” he said. “It’s become kind of a symb—” and then a masked assailant clocked him on the ear, hard enough to send him reeling off camera. Spencer’s many, many haters shared the video, gloating, and even mainstream outlets glamorized the assault by distributing remixes of the footage

...

I went back to see Spencer again a few days later. He had upgraded his security. The nebbishy sentinel who had caught me out by the trash cans had been replaced by another man, halfway between bodyguard and babysitter, who accompanied Spencer when he left his apartment. A new dead bolt secured the door, and a Bowie knife rested on a windowsill. There was a pistol in the kitchen.

Spencer was hit twice, once under the left eye and once on the right ear. The eye sported a shiner, and the ear was crusted with blood. Spencer said his eardrum had ruptured. “It kind of feels like when you’re flying in a plane and your ears pop,” he said. “It basically feels like that all the time.” He insisted that we order our Thai food in this time. “You saw that I got spotted even the last time we were out,” he said, referring to the black woman at lunch. “I don’t know how people will react now.”

“Am I just going to be harassed for the rest of my life? Living in Whitefish is quite difficult,” he said, due to protests. “I thought there would be a little bit of anonymity” in Alexandria. Now he could not walk around without fear. He said he was going to change his haircut—I’d remarked that it made him stand out—but insisted that fashion was the reason. “I think the fascist haircut has peaked. Aesthetically, I think it can definitely be improved on. Maybe I’ll try a Tom Cruise, from Mission: Impossible IV.” He sounded vulnerable, for the first time since he’d said the St. Mark’s campaign had wounded him. “I have a right as a citizen to walk the streets and not be attacked, and I have the right to be protected,” he complained.

Mannen føler seg utrygg, han føler ikke at han kan ferdes ute på gaten uten frykt for at det kan koste ham liv eller helse. Det er enkelt, kanskje til og med fristende, å svare sarkastisk med "bu hu stakkars deg som får føle noe av det samme som fargede og andre minoriteter i landet ditt har måttet føle på i generasjoner". Men jeg liker dårlig å gi slike mennesker hjelp med å påta seg en offerrolle, derfor har man dessverre intet annet valg å behandle dem bedre enn de ville behandle oss. Jeg innser at dette er relativt enkelt for en hvit mann som meg og vanskeligere for de som har fått kjenne på dette hatet selv men slik må det nok bare bli. Dette gjelder forsåvidt også jihadister som stilles for retten for støtte til terror. Vi vet godt at i motsatt fall ville de ikke nølt lenge med kappe av hoder men likefullt kan vi ikke justere standarden vi holder oss selv til i henhold til fienden, selv om jeg også av og til føler et sug til å bli "gammeltestamentlig" mot noen av dem.

I de siste månedene har vi sett både nazi-demonstrasjoner her i Norge og tragedien i Charlottesville i USA. Det virker for meg tydelig at nazistene bevisst ønsker enten å bli angrepet eller å få gå uforstyrret. Jeg mener fortsatt at man bør møte opp og demonstrere uten å slå til først, men hvis de ypper bør de helt klart få grisebank.

Er det greit å si at Donald Trump har liten pikk

Donald Trump er tydeligvis en veldig usikker og nærtagende mann. Han har i en mannsalder sendt brev til Vanity Fairs redaktør Graydon Carter fordi han pleide å beskrive Trump som en "kortfingret vulgarianer". I mange menns forestillingsverden er det en nær sammenheng mellom korte fingre og kort pikk så det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor Trump reagerer så voldsomt på dette.

Personlig må jeg vedgå at jeg humrer litt når jeg leser om slike små opptrinn, men likevel synes jeg det hadde vært bedre om man lot det ligge. Jeg tror det er viktig at man skiller så godt man kan mellom det som er relevant for hvordan han skjøtter embetet sitt og det som ikke er det. Det er ingen tvil om at vitser om pikkstørrelse er en effektiv måte å få ham til å miste fatningen men jeg tror ærlig talt ikke det er noe vi egentlig vil ha mer av. Det fins så mange ting ved Donald Trump som er mer verdt å ta opp og jeg mener man undergraver sin egen troverdighet som kritiker av ham hvis man begynner å oppføre seg like dårlig som han gjør; for er noen i tvil om at Trump lett kunne funnet på å komme med akkurat et slikt utfall selv.

PS. Vi burde vel også unngå å skape fordommer mot folk med liten pikk for ehm. noen av mine beste venner har små pikker og ...

Breitbart øyner muligheter i Europa

Kort tid etter nyttår la jeg merke til at en av mine gamle naboer hjemme hadde delt en nyhet. Jeg hadde tidligere lagt merke til at denne personen til tider var aktiv i spredning av FrP-vennlige memes og nyhetsoppslag, islamkritiske linker samt en og annen meme om at ting var bedre i Sør-Afrika under apartheid (personen er gift med en sør-afrikaner).

Denne nyheten gjaldt nyttårsaften i Dortmund. Sannsynligvis var det ekstra stor interesse for Tyskland denne nyttårsaften på grunn av overgrepene som skjedde i Köln året før. Ifølge artikkelen som var publisert av Breitbart hadde ikke muslimene klart å oppføre seg dette året heller så de hadde gått til angrep på Tysklands eldste kirke og brent den ned mens de sto og ropte "allahu akbar" av hjertens lyst.

Jeg er ikke født i går og har for lenge siden lært meg at når slike historier dukker opp på steder som Breitbart vil de spre seg som ild i tørt gress og uansett sannhetsgehalt eller mangel på sådan. Det at det som regel etter et par dager viser seg å være enten svært lite eller ingen sannhetsgehalt får som regel sørgelig liten betydning.

Et snaut kvarter med googling var alt som behøvdes for å komme over en artikkel i The Guardian som kunne fortelle meg at kirken ikke var Tysklands eldste; at den ikke brant ned; at brannen var i nettingen på stillas ved kirken som følge av noe fyrverkeri på villspor; og at det ikke finnes grunnlag for å si at muslimer var involvert.

Jeg tror dessverre vi kommer til å se stadig mer av slikt i tiden som kommer. Samme person har også linket til nyttnorge.no et kvasinyhetssted drevet av personer som tidligere var sentrale i Vigrid.  

Å være utlending

Da jeg leste denne artikkelen begynte jeg plutselig å tenke på hvor spennende det er å reise til fremmede steder og hvor mye jeg savner det.

no doubt many people do feel most at ease with a home and a homeland. But what about the others, who find home oppressive and foreignness liberating? Theirs is a choice that gets both easier and more difficult to exercise with every passing year. Easier, because the globalisation of industry and education tramples national borders. More difficult, because there are ever fewer places left in this globalised world where you can go and feel utterly foreign when you get there

Det er en opplevelse som kanskje ikke passer for alle, men for tenkende mennesker er får ting som er like spennende.

Riktignok kan jeg nok bli skuffet av mitt neste opphold (hvis man skal tro artikkelen)

The most generally satisfying experience of foreignness—complete bafflement, but with no sense of rejection—probably comes still from time spent in Japan. To the foreigner Japan appears as a Disneyland-like nation in which everyone has a well-defined role to play, including the foreigner, whose job it is to be foreign. Everything works to facilitate this role-playing, including a towering language barrier. The Japanese believe their language to be so difficult that it counts as something of an impertinence for a foreigner to speak it. Religion and morality appear to be reassuringly far from the Christian, Islamic or Judaic norms. Worries that Japan might Westernise, culturally as well as economically, have been allayed by the growing influence of China. It is going to get more Asian, not less.

Stakkars Roman Polanski

76 år gamle Roman Polanski ble nettopp arrestert i Sveits på bakgrunn av en 32 år gammel arrestordre (som har hindret ham fra å besøke USA (uten risiko for straffeforfølgelse) siden den ble utstedt). Mer enn dette har det vært vanskelig å få vite for den gjengse mediekonsument. For de som vil ha litt perspektiv i denne saken anbefaler jeg å lese dette

Let's keep in mind that Roman Polanski gave a 13-year-old girl a Quaalude and champagne, then raped her, before we start discussing whether the victim looked older than her 13 years, or that she now says she'd rather not see him prosecuted because she can't stand the media attention. Before we discuss how awesome his movies are or what the now-deceased judge did wrong at his trial, let's take a moment to recall that according to the victim's grand jury testimony, Roman Polanski instructed her to get into a jacuzzi naked, refused to take her home when she begged to go, began kissing her even though she said no and asked him to stop; performed cunnilingus on her as she said no and asked him to stop; put his penis in her vagina as she said no and asked him to stop; asked if he could penetrate her anally, to which she replied, "No," then went ahead and did it anyway, until he had an orgasm.

Jeg føler at denne siden av saken burde tas frem litt oftere. Den knuser ganske effektivt det lille snevet av sympati man risikerer å få for den tiltalte når man bare leser om en gamling som nå risikerer fengsel for en 32 år gammel sak.

Myk og hard multikulti

Filosof Kjell Madsen har en god artikkel i Minerva der han drøfter grensene for flerkultur, samt hvilke krav dette stiller til samfunnet.

[Canada] var tidlig ute med å nedfelle multikulti i lovverket; i 1988 ble Canadian Multiculturalism Act vedtatt. Staten skal sikre alle borgeres “frihet til å bevare, forsterke og dyrke deres kulturelle arv.” Men hva kan oppnås ved en multikulti-lovgivning som ikke allerede er eller bør være oppnådd ved alminnelig liberal lovgivning?

Akkurat dette tenker jeg ofte selv. Jeg har lenge vært av den oppfatningen at kultur er noe alle har i en eller annen variant, og at det er opp til den enkelte å bedømme hva som er relevante kulturelle uttrykk. Det er både uinteressant og en avsporing å vie oppmerksomhet til uttrykkets opphav og historiske plassering. Det blir alltid tåpelig bruke tid og krefter på å lage/forsterke gruppeidentiteter med referanse til kulturelle uttrykk. Noen ganger blir det ikke bare tåpelig men destruktivt i og med at folk ufrivillig settes i bås og må forholde seg til hva andre forventer av dem. Det være seg en med foreldre fra Afrika som vil drive med langrenn og blir møtt med latterliggjøring fra andre skiløpere, eller en med foreldre fra Pakistan som vil synge køntri-musikk men får kjeft av sine slektninger for å forsømme sin "kulturarv".

I dagens Norge er det kulturelle mangfoldet større enn noen gang før, selv om man ikke tar innvandring med i betraktningen er det innlysende at det aldri har vært større variasjon mellom nordmenn med hensyn til hvilke kulturelle uttrykk de skaper og konsumerer. Jeg har derfor særdels lite sympati for de som mener det er lurt å sette enkelte inn i båser for grupper de kanskje (eller kanskje ikke) kjenner seg igjen i, og gir dem beskjed om at dette er måten de kan være "autentiske og stolte" bindestreksnordmenn på.

Jeg vet at dette skjer med de beste og mest "tolerante" og "inkluderende" hensikter, at de som står for dette ikke ønsker noe annet enn å vise "respekt" for folks opphav, og de vil i alle fall ikke gi de fremmedkulturelle en følelse av å være sett ned på. Men det forblir min oppfatning at de på denne måten gjør mange (særlig annen og tredje generasjon) en bjørnejeneste som innskrenker deres valgfrihet på det kulturelle området.

I stedet burde man bare ha fullstendig likebehandling på alle områder slik at for eksempel en søknad om midler til et magedansekurs, et break-dancekurs eller gammeldanskurs bedømmes etter like kriterier uavhengig av innholdets og deltakernes opphav. 

Mørkets hjerte

Adam Hochschild, som har skrevet den særdeles rystende men lesverdige boka King Leopold's Ghost, har nettopp rapportert fra Kongo for New York Review of Books, og det er alt annet enn lystig lesning: 

Four problems, above all, drive Congo's unrelenting bloodshed. One is long-standing antagonism between certain ethnic groups. A second is the 1994 Rwandan genocide and the two million or so people who flowed across Congo's porous border in its aftermath: Hutu killers, innocent Hutu who feared retribution, and a mainly Tutsi army in pursuit, bent on vengeance. The third is a vast wealth in natural resources—gold, tungsten, diamonds, coltan (a key ingredient of computer chips), copper, and more—that gives ethnic warlords and their backers, especially Rwanda and Uganda, an additional incentive to fight. And, finally, this is the largest nation on earth—more than 65 million people in an area roughly as big as the United States east of the Mississippi—that has hardly any functioning national government. After Laurent Kabila was assassinated in 2001, his son Joseph took power in Kinshasa, and won an election in 2006, but his corrupt and disorganized regime provides few services, especially in the more distant parts of the country, such as Goma, which is more than one thousand miles east of the capital.

Evidence of the nation's riches is everywhere. Battered Soviet-era Antonov cargo planes continually descend into Goma airport filled with tin ore from a big mine at Walikale, in the interior, now controlled by Congolese army officers. On a country road, a truckload of timber, stacked high, passes by, heading out of the rain forest toward the Ugandan border. And then one day in Goma, while I am walking with Anneke, Ida, and another foreigner, a man approaches and asks: Would we like to buy some uranium?

He is perhaps forty, with expensive-looking walking shoes. He claims to have had clients from South Africa, Europe, and Saudi Arabia. The uranium has been tested with Geiger counters, and it's de bonne qualité! And safely packed: two kilos inside each seventeen-kilo radiation-proof container. The price? $1.5 million per container. But this is negotiable....

Kongo er kanskje det grelleste eksemplet (blant mange) på hvor lavt mennesker etter hvert synker når trygghet uteblir og store penger kan tjenes på å bidra til kaoset.

Les gjerne hele artikkelen